I går fylte min kjære mormor 71 år. Vi var på besøk og spiste pizza, kake og spilte spill.
Jeg har alltid hatt et skikkelig godt forhold til mormor. Da jeg var mindre var vi nesten naboer, og det hendte ofte at jeg tuslet på besøk, for å henge med mormor. Jeg var også det eneste barnebarnet i familien i over 7 år, så hun har alltid hatt masse tid til meg gjennom de første årene.
En ting jeg husker spesielt er at jeg pleide å være på besøk fast hver mandag kveld. Vi så alltid på “puls” og “tv 2 hjelper deg”. Jeg tror jeg var pensjonist allerede som 5 åring, haha! Men det er veldig gode minner da.
Gratulerer så mye med dagen, mormor, jeg er veldig veldig glad i deg.
Jeg har kommet meg hjem igjen til Kragerø, og kjenner at jeg savner å være på besøk hos Silje allerede. Vi har hatt det så gøy! Som jeg har nevnt her tidligere har hun også en hund, og vi har hatt det så masse gøy med de to. De fant virkelig tonen for å si det sånn. Vi har også hengt i stallen, og vi tok noen skikkelig koselige bilder.
Jeg var litt redd for hester før, men nå går det bedre. Kristoffer, som hesten heter, var utrolig snill så alt gikk fint. Jeg tror jeg har godt av å henge med Silje av og til. Vi er ute og finner på ting, noe som er både gøy og koselig. Jeg er ikke så flink til å dra ut å finne på ting som det på egenhånd, men jeg er alltid veldig glad for det når jeg er med andre.
Gleder meg til å reise tilbake når det går litt mot sommer så vi kan ri litt og være enda lengre ute. Det blir kooooos!
Jeg har lagt ut en ny video på youtube! (Yeyy!)
Jeg har laget en ny serie der jeg tenker å ha med ulike gjester fremover, og snakke om ulike typer syn, synshemninger eller andre ting som er litt utenom det vanlige A4-livet. Serien heter Bak Fasaden, og tanken er at det skal komme videoer der jeg har med personer som kan være med å åpne opp å snakke om noe som ikke blir snakket så mye om.
Først ut er ALBINISME! Jeg har hatt med meg Silje og Vegard, som har vært skikkelig flinke til å svare på spørsmål. Skal ikke si så mye mer her, dere får svarene på alt dere lurer på i videoen under. Håper dere liker den <3
Som sagt vil jeg lage flere videoer som dette. Så hvis dere har forslag på personer dere vil ha med, eller noen ulike diagnoser/sykdommer osv dere vil høre mer om, så si gjerne i fra!
Hei alle sammen.
Nå har jeg vært et par dager på besøk hos Silje, som dere har sett her mange mange ganger før. Jeg dro hit på lørdag, og er her fremdeles. I går var også Ingvild med oss, så det var skikkelig koselig å være samlet alle tre. Vi er jo ofte sammen på NBfU arrangementer og liknende, men da er det alltid så mye som skjer.
Det er så koselig når man har tid til å bare henge sammen utenom.
I går var vi i stallen, og det var så gøy! Vi tok masse bilder som jeg tenkte å poste litt senere når jeg har gått igjennom alle sammen.
Nå må jeg egentlig bare løpe, for vi skal ut med hundene. Det er helt dyrehage her. Linus og Wilma har jo blitt skikkelig bestevenner de også. Haha, de er så søte sammen!
Denne helgen har det vært sparkvm i Hurdal, og der har vi så klart vært. Jeg nevnte i forrige innlegg at vi var 21 lag, og av de 21 lagene fikk NBfU to lag på pallen. Vi kapret både første og andre plassen i vår klasse, og det er vi så klart veldig fornøyde med!! Jeg må vel innrømme at jeg ikke var av dem som vant. Jeg og Maryell fokuserte på å komme oss levende ned, og var fornøyde nok med å klare det. Vi har også gjort utrolig masse annet gøy og vært sammen hele helgen. Skriver ikke så mye mer om det her nå, siden det kommer vlogger så fort de er ferdig redigerte og klare, men jeg har noen bilder, som jeg syns ble ganske koselige.
Mye forskjellige bilder som virkelig ikke passer sammen, haha! Men jeg håper det skinner gjennom at vi er veldig fornøyde og at vi har hatt det skikkelig skikkelig bra. Hurdal og NBfU er bra greier.
Hei alle sammen.
I dag hører dere fra meg på rommet mitt på Hurdal syn og mestrinssenter. Denne helgen er det nemlig sparkvm og NBfU stiller med hele 21 lag. Shit, tenk på det da! 21 lag med to og to synshemmede ungdommer som kjører på spark nedover en bakke. Jeg må si at jeg både gruer meg litt, og gleder meg masse til i morgen. Heldigvis skal jeg være “pilot”, som vil si at jeg sitter foran. Haha, så jeg slipper å kjøre og forhåpentligvis kommer vi oss helskinnet ned. Vi har akkurat vært ute og øvd litt, og min lagkamerat er nok hakket mer til å stole på enn meg, akkurat på det området.
Nå har jeg akkurat kommet inn etter noen timer ute. Jeg skal hive meg i dusjen, og forhåpentligvis redigere noen bilder vi tok ute.
Hallo dere, det er så koselig å ta bilder ute nå! I tillegg vlogger jeg jo også denne helgen, så jeg kan love dere det blir nok materiale å følge med på i alle fall.
Da jeg lagde denne bloggen for litt over et år siden bestemte jeg meg for at den skulle vise hvem jeg var. Hele meg. Jeg var lei av rosablogger som viste en perfekt uoppnåelig verden, jeg var lei av blogger som skrev om dårlig psykisk helse på en så mørk måte at man ble deprimert etter å ha lest ferdig et innlegg.
Jeg ville skrive om hvordan det var å leve i en annerledes hverdag, på en positiv måte.
Alle mennesker har en grunnholdning. Altså, alle har opp og nedturer, og alle har forskjellige følelser hele tiden. Livet er en berg og dalbane for alle, uavhengig av hva du har opplevd eller hvem du er, vil du alltid ha dager der du er mer eller mindre glad enn de andre dagene.
Min grunnholdning som jeg velger å kalle det, er positiv. Altså, humøret mitt går opp og ned, men sånn jevnt over vil jeg si at jeg oftest er positiv eller glad.
Så kan man igjen diskutere da, hva som er positive eller negative holdninger. Men jeg tror dere skjønner hva jeg mener.
For meg er det uaktuelt å legge det frem som at kronisk syke eller funksjonshemmede er noe mindre verdt enn andre. Det knyter seg i magen når jeg leser alle fordommene som finnes der ute. Dette er en av grunnene til at jeg noen ganger legger skjul på hvor utfordrende jeg kan oppleve enkelte ting.
Når jeg skriver dette er ikke klokka en gang tolv. Vi skulle ha prøve på skolen i dag, jeg måtte dra tidlig hjem fordi jeg rett og slett ikke greide å skrive noe. Jeg har fått noen nye plager som setter meg helt ut av spill. Jeg vet enda ikke hva det er som er feil, så jeg vil ikke snakke for mye om det her før jeg vet, men jeg kan si at det er fysiske smerter i hele kroppen, og spesielt i leddene. Dette, sammen med flere andre ting setter meg litt ut. Jeg satt på skolen i halvannen time, uten å skrive et eneste ord. Jeg har mange ord jeg kan skrive om mye, men jeg greier ikke fokusere på noenting. Alt bare flyter.
Da jeg skulle gå hjem fra skolen hadde det begynt å snø. Brøytekantene er hvite, himmelen er hvit, bakken er hvit og noen centimeter fra øynene mine daler det ned store, hvite, våte snøfnugg som setter seg fast mellom vippekanten og øyelokket.
Jeg ser ingenting. Jeg brukte nesten 20 minutter hjem, på veien som ellers tar med 5 minutter om sommeren.
Jeg er endelig hjemme nå. Jeg har lagt meg rett ned, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Det virker som hjernen min ikke spiller helt på lag for tiden. Jeg liker det ikke.
Jeg får ofte spørsmål om mye forskjellig når det kommer til synet mitt. Jeg tror alle som kjenner meg vet godt om at jeg ser dårlig, noe annet ville vel vært umulig så mye som jeg deler. Alle vet at jeg har dårlig mørkesyn og alle vet at jeg har dårlig sidesyn. Likevel er det vanskelig for folk å forstå hvor dårlig det faktisk er. Jeg tror mange sliter med å se for seg hvordan ting ser ut for meg, og jeg får stadig spørsmål om det. Jeg har laget en video for å prøve å forklare litt mer om hvordan det ser ut for meg når det er mørkt.
Håper du likte denne videoen. Veldig gjerne gi meg en tilbakemelding eller kommentar på hva du synes om videoen. Husk også å abonnere på kanalen min for å få med deg flere videoer fremover.
I går var jeg på hele to kontroller på sykehuset. Først var jeg hos øyelegen, før vi dro rett videre til dyrelegen for kontroll der. Jeg skulle gjerne kommet med noen fine oppdateringer om hvordan synet mitt er, men det kan jeg dessverre ikke. Jeg fikk ikke vite hvor mye jeg så, så jeg sitter igjen som et lite spørsmålstegn selv også. Jeg prøvde å spørre, men fikk vite at det ikke var så stor forandring fra sist.
Jeg vet jo hvor mye jeg ser, det er tross alt kun jeg som ser ut av øynene mine. Jeg lever med synet mitt hver dag, så det er ikke sånn at jeg lurer på om jeg har godt eller dårlig syn. Jeg vet jo ish hva jeg ser, og jeg vet jo også hva jeg så sist jeg var hos legen. Så den største krisen er det ikke altså, bare litt rart.
Etterpå var jeg hos nyrelegen min, og der stod heldigvis alt fint til. Nyren mine lever livet og har det visstnok veldig fint. Resten av kroppen er et stort mysterium, og det er visst ikke alt som er like enkelt å finne ut av bestandig. Det er litt typisk meg da, at det skjer ting legene ikke helt greier å finne ut av.
