I går var det et helt år siden jeg fikk rp, og et år siden jeg fikk vite at mange av problemene jeg har hatt gjennom livet endelig gav mening. I det siste har jeg tenkt en del.  Det er rart at det er så lenge siden. På en måte føles set som det har gått en evighet, på en annen side føler jeg at jeg akkurat har kommet fra sykehuset, og at jeg akkurat har fått beskjeden. Sånne type opplevelser er alltid vanskelig å se tilbake på i ettertid. Ikke bare fordi det er vanskelige følelser som blusser opp, men fordi det er vanskelig å vite hva man følte den gangen i det hele tatt. Jeg tenker tilbake, og jeg ser tilbake på bilder. Jeg får ingen spesielle tanker, men jeg får fysiske følelser i kroppen. Jeg vet ikke om de er gode eller vonde. Jeg tror det er en blanding. Jeg får vondt i brystet på en fin måte. Er det lov å si? Det er i alle fall akkurat sånn det føles.

.

For noen dager siden fikk jeg med meg at det var p3aksjonen, og det fikk følelsene mine til å blusse skikkelig opp for første gang. Da jeg mistet synet for et år siden var jeg enormt mye plaget med en voldsom hodepine. Jeg klarte så vidt å være på mobilen mer enn det aller mest nødvendige og jeg ville ikke se på tv. På grunn av det hørte jeg veldig mye på podkast, og hadde på p3aksjonen mye i bakgrunnen om kveldene og morningene. Da jeg så reklame for p3 aksjonen første gang fikk jeg en skikkelig rar følelse i brystet. Det var så mange følelser på en gang, både fine og vonde. Jeg begynte å tenke mer tilbake på en annen måte enn det jeg har gjort før. Jeg har jo ofte tenkt tilbake med tankene mine, men denne gangen var følelsene tilbake til de samme de var den gangen. Hvis jeg lukket øynene var det nesten så jeg var tilbake i sykesenga og hørte på p3. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg husker vi lo så mye de ukene vi var i Oslo. Vi hadde det så mye gøy i den tragiske tida. Det var generelt veldig ofte god stemning, med noen korte intense vonde øyeblikk. Jeg husker spesielt den ene gangen veldig godt. Synet mitt hadde gått fra rundt 15% eller noe sånt til å bli stadig mindre hver eneste dag. Til slutt kunne jeg ikke se den ene største bokstaven på skiltet hos øyelegen. Det er ganske drastisk forandring når du har hatt godt syn hele livet. På mitt værste testet de ikke lenger synet med bokstavene på tavla, men ved hjelp av fingertelling på svart bakgrunn. Jeg vet ikke hvor dårlig jeg så på det værste, men det var under 10 prosent. Jeg så ikke farger, ikke kontraster, ikke ansiktsutrykk eller kroppsspråk. Jeg kunne ikke lese tekstede programmer på tv, og jeg kunne heller ikke kjenne igjen menneskene som var med på programmene. Jeg husker jeg så på Truls à la Hellstrøm uten å se forskjell på hvem som var hvem. Jeg kunne heller ikke lese på skilt, verken på fartskiltene langs veien eller på det som stod på skiltene rundt på sykehuset. Jeg kunne ikke kjenne igjen mamma på et par meters avstand, og jeg kunne heller ikke lese på mobilen uten full zoom og helt tett inntil ansiktet. 

Dette endret seg i negativ retning hver eneste dag, det ble mye værre før det ble bedre. En av kveldene det nok var på sitt værste husker jeg at jeg sovnet i armene til mamma. Puta var klissvåt av tårer. Jeg sov så godt den natten, og jeg hadde det på en måte litt bedre etterpå. Det var deilig å bryte ordentlig sammen og få alt ut. Når jeg tenker tilbake kjenner jeg som sagt alle følelsene av redsel, hjelpesløshet og fysisk smerte. Men jeg føler også all gleden jeg hadde i menneskene rundt meg, og alt håpet jeg greide å beholde underveis. 

Uansett, jeg husker godt alle menneskene jeg ble kjent med. Jeg husker alle sykepleierne som jeg gladelig underholdt hver gang de var inne. Jeg husker at jeg var opptatt av å hele tiden ha god stemning, jeg syntes alle nye undersøkelser var spennende og interessante. Jeg ville gjerne vite svaret på alt og lære mye nytt. Jeg tror det har vært en viktig forsvarsmekanisme for meg. Dere kan mene hva dere vil, men jeg tror det er sunt for meg, selv om det muligens ikke er sånn for alle. 

Det jeg egentlig skulle skrive om i dette innlegget var 1 årsmarkeringen, hva jeg følte om rp den gangen og hva jeg føler nå. Det kommer jeg til å ta i neste innlegg i stedenfor så det ikke blir alt for mye. Lik gjerne innlegget hvis du vil lese mer om følelsene mine rundt dette. 

Husker dere da vi var små, og trodde vi visste alt om verden ? Husker du da var ute å lekte, du gravde og gravde og var på vei til Kina sammen med alle vennene dine. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg fant ut at du ikke kunne finne veien til Kina ved å grave deg gjennom jorda. Det er liksom en sånn typisk ting man bare vet. Ingen forteller deg det, fordi du vokser opp og ganske skuffet innser at “okei, verden er ikke så morsom som man skulle tro”. 
Jeg husker også at jeg pleide å spare på frø fra eplene, plommene, appelsinene og ja, til og med vannmelonene. Jeg skulle plante trær i hagen, og var like skuffa hver gang det ikke vokste opp. Til slutt ble jeg større, så stor at jeg slutta å plante epletrær med epleskrotten. Jeg skjønte at verden ikke fungerte på den måten. 

For et par dager siden hadde jeg en litt liknende opplevelse – bare motsatt. Faktisk har jeg hatt to slike opplevelser det siste året, den andre har jeg bare glemt å dele med dere. Dere burde glede dere til den kommer, for den er nesten enda mer komisk enn denne. 

Uansett. Som jeg sa hadde jeg et lite aha-moment her for et par dager siden. og tro det eller ei, det handlet faktisk om månen! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Bildet er funnet her.

Da jeg googlet ordet “fullmåne” var dette det første bildet som kom opp. Jeg regner da med at dette er sånn månen ser ut når det er stjerneklart og svart ute. Om det er feil, lukk øynene og se for deg månen i 2 sekunder før du leser videre. 
Frem tirsdag ante jeg ikke at månen så ut som dette på ekte. Jeg vet jo hvordan månen ser ut på nært hold, på grunn av bilder og naturfag på skolen vet jeg at månen har masse hull og kratt. For min del har likevel ikke månen vært så innmari fin som folk skal ha det til. Jeg har ikke fortstått hva som er så spesielt, men jeg har jo jatta med da, for å ikke virke dum. 
På tirsdag skjønte jeg for første gang at man faktisk kan se månen! Eller, man kan se konturene av månen da. Jeg skjønte også at månen faktisk lyser opp. Hvis det ikke er gatelys som fungerer kan du likevel få hjelp av månen derfor det er stjerneklart ? Jeg er fortsatt ganske overveldet, for meg er det her så kult. Jeg synes det er helt sinnsykt at dere kan se det. Tenk så langt borte månen er. 

Bildet er hetet her

Nå skjønner jeg hva folk har ment med “Å se så klart man ser månen i dag”. Jeg har alltid trodd at det bare betyr om månen er stor eller liten. Jeg har nemlig sett at det er en måne, men den ser på ingen måte lik ut som deres måne. Jeg ser nok månen litt mer sånn som dere ser sola, jeg ser at den skinner, og at den lager et skjærende lys. Månen og gatelys er egentlig litt like for meg. Det er vanskelig å forklare hvordan gatelys ser ut i mitt hode, men jeg tror ikke det likner så veldig på sånn dere ser de. Det har jeg etterhvert skjønt. 

Bildet er hentet her

For å være helt ærlig tror jeg egentlig at dette er en sol, men jeg fant ingen bilder som viser hvordan månen ser ut i mitt hode. Etter å ha googla meg rundt skjønner jeg nå fullt og helt at månen virkelig er så tydelig for alle. 
Jeg husker da vi var små så ble det sagt at de dagene månen var ekstra tydelig så kunne man se en liten mann som bodde oppe på månen. Si i fra hvis dere har sett han også da! 

//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg??