«Jeg har noe i huet som ikke skal være der det skal», sa jeg da jeg var liten. Jeg skulle gjennom noe vondt på sykehuset og hadde fått en likegladmedisin, for å roe meg ned. «Jeg har noe i huet som ikke skal være i huet», fortsatte jeg.
Litt sånn føler jeg meg nå.
Jeg er så sliten for tiden. Det er liksom noe som er litt feil, uten at det går helt ann å sette fingeren på hva det er. Jeg er rastløs, samtidig som jeg er sliten. Jeg vil fylle dagene mine, samtidig som jeg vil ligge i sengen og stirre i taket. Jeg har så mange tanker, samtidig klarer jeg ikke tenke. Som sagt er det vanskelig å sette fingeren på hva det er. Jeg er ikke deppa, men jeg er heller ikke dritglad hele tiden. Jeg har på en måte vært litt likegyldig den siste tiden.
Se for deg hvordan hodet ditt blir når du har vært syk lenge. Når hodet bare tenker på så mye, samtidig som du ikke greier å fokusere på det du skal. Du vet etter noen dager med influensa og du skal sette deg ned å se på tv, og du ikke reagerer før du har sett på en svart skjerm i ti minutter uten å skru den på. Sånn føler jeg meg nå.
Det er ikke noe galt. Det har bare vært så fullt kjør i det siste, og når jeg plutselig får tid til å roe litt ned blir det som om kroppen ikke skjønner hva som skjer. Jeg tror jeg trenger det.
Vi snakkes om ikke lenge. Nå skal jeg kose med Wilma, og få tingene i hodet på plass igjen.
“jeg tror det er et halsdrops.. Eller hva det er”, sa jeg da jeg var 5. Jeg tror ikke det er et halsdrops lenger. Jeg tror ikke det er noe galt med hodet mitt heller. Jeg er bare litt sliten, så nå skal jeg slappe av.
Shit, det er lenge siden jeg har blogga! Det har skjedd så mye, og jeg har vært opptatt stort sett hver eneste dag i det siste. Det kjipe er at jeg egentlig har tatt masse bilder, og hatt planer om å dele med dere. Men jeg har ikke vært helt i form, så når jeg har vært ferdig med alt jeg har gjort har jeg vært så utslitt at jeg ikke har orket å gjøre noe mer.
Denne uken har jeg vært i London på en workshop med andre unge funksjonshemmede fra flere andre land i verden. Det var fra en organisasjon som jobber i hele Europa, en britisk som jobber internasjonalt og nasjonalt, og representanter fra Zambia, Kenya, Phillipinene og India. Det var så interessant å lære mer om hvordan det er å være funksjonshemmet i andre land i verden. Jeg tror at selv om vi har en lang vei å gå når det gjelder likestilling og inkludering i Norge er vi likevel heldig som bor i et land med så mange muligheter.
Som sagt hadde vi mange fine samtaler og mange fine samtaler om det å være funksjonshemmet, og hvordan samfunnet bør være mot unge funksjonshemmede. Det var så fint å høre andres synspunkter også, og mange hadde noen skikkelig fine tanker som virkelig inspirerte meg.
Vi var også på skikkelig britisk teselskap inne på parlamentet i London. Sjukt kult å få komme dit. Er så heldig og så takknemlig for alt jeg får være med på, og alt jeg får oppleve.
Og dere! Dagen vi reiste hadde jeg faktisk bursdag, så vi var ute og spiste og kikket oss litt rundt. Vi bodde et stykke fra selve London, så vi tok bussen til en koselig plass i utkanten av London.
Altså dette var så kult! På mange måter var England utrolig flinke på universell utforming og tilgjengelighet i det offentlige. Inne i parlamentet stod denne bygningen som var leselig for alle. Det var en taktil bygning som var realistisk formet og lik parlamentet i en miniatyrstørrelse. I tillegg stod navnene på alle bygningene i punktskrift, med piler til de rette byggene. Sykt kult!
