“Jeg er også nesten blind uten linser eller briller, så jeg forstår så godt hvordan du har det. Men jeg hadde aldri greid å vært blind hele tida da, det går ikke.”

Det er vel som regel ment som en støttende kommentar, men den virker faktisk helt motsatt. Jeg blir både lei meg og provosert hver gang jeg får servert en slik kommentar på sølvfat.  Det er ikke ofte jeg blir lei meg på grunn av det som skjer med synet mitt. Faktisk takler jeg det ganske bra, syns jeg selv, og det er jeg veldig stolt over.  Jeg har skikkelig mye selvironi og jeg pleier som regel å le når jeg gjør noe feil på grunn av synet. Men galgenhumor og ufarliggjøring er noe helt annet enn å bagatellisere noe som allerede er sårt. “Jeg er blind uten briller.” Javel, så ta på deg brillene da, du kan i det minste fikse opp i problemet ditt, tenker jeg hver gang. Jeg tør så klart aldri å si noe høyt, det ville ikke vært sosialt akseptert. 

Det er ikke alle som skjønner hva det innebærer å ha en synshemming, og det er helt greit, men da er det heller ikke innafor å late som. Det er vanskelig å vite hvordan jeg skal skrive om dette uten å fornærme noen, eller å tråkke på noens tær. Likevel vet jeg at dette ikke er noe som bare plager meg, men sannsynligvis alle andre blinde/svaksynte der ute. Selv om intensjonen er god, blir virkningen noe helt annet. Realiteten er nemlig at ingen andre har noen som helst mulighet til å forstå hvordan akkurat jeg har det. Vet du hvorfor ? Du er ikke meg. Du har ikke mine øyne, ikke mine tanker eller mine følelser.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Som jeg sa i stad; Jeg tåler mye, men ikke fortell meg at du vet hvordan jeg har det, spesielt når det ikke er tilfelle. Selv om du ser dårlig uten briller, så lever du et helt normalt liv. 
Når du tar på deg brillene dine kan du kjøre bil, lese bok, bevege deg fritt, og se alt det du trenger for å være trygg når du går alene ute. 
Når jeg tar på meg briller skjer det ingenting. Briller fungerer ikke, stavene og tappene inni øyet mitt sakte men sikkert dør fra meg, uansett hvor mye briller jeg tar på meg. Jeg blir blind, uansett. Jeg kan ikke kjøre bil, jeg kan ikke lese bøker uten å få hodepine og vonde øyne, jeg kan ikke bevege meg fritt uten å være redd for å ødelegge noe, og jeg føler meg heller ikke trygg når jeg går alene ute. Forstår dere forskjellen ? 

Jeg bruker solbriller selv innimellom, og jeg kan se at det er irriterende å ha noe som sitter støpt på nesa til en hver tid, men handicapet det er du ikke. Jeg forstår heller ikke hvorfor det er så viktig å få frem at du er blind uten briller heller, det er ingenting å trakte etter. Tro meg. 
Et råd fra meg er å heller være glad for at problemet ditt kan fikses så lett som det kan. Hadde briller hjulpet meg hadde jeg gladelig tatt meg de to sekundene ekstra om morgenen. 
En annen ting det kan være greit å nevne er at det å være svaksynt ikke nødvendigvis likner på det du ser før du tar på linser om morgenen. Jeg ser ikke skurrete. Jeg har dårlig mørkesyn, kikkertsyn og lysømfintlighet for å ta noe. Andre har dobbeltsyn, dårlig kontrastsyn eller noe helt annet. Å være svaksynt er ofte komplekst og sammensatt. 

Så neste gang du møter en svaksynt person, tenk litt etter hvordan du ordlegger deg. Det er stor forskjell på å si “Jeg kan ikke se for meg hvordan det er å være svaksynt, men jeg skjønner det er vanskelig.” og “Shit jeg er også skikkelig svaksynt uten briller, meg hadde aldri orka å vært det hele tiden.” 
Vi har nemlig ikke noe valg, men det har du.  

//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg??

God mandag. 

I dag har jeg vært på skolen igjen og da ble jeg veldig inspirert til å skrive dette innlegget. 
I dag fortsatte vi nemlig med norrøn litteratur, og hadde et gammelt dikt vi skulle diskutere. Hvert dikt i verset var ulike leveregler. Vi skulle gå gjennom de sammen etterpå, og da diskutere hvorvidt de levereglene var relevante i dag eller ikke.

I gamledager trodde de på skjebnen. De trodde fremtiden var bestemt på forhånd og at det ikke var noe man kunne gjøre for å forandre på det. I diktet vi leste stod det noe om at for mye klokskap ikke er bra, man bør ikke vite for mye om fremtiden sin. Noe man jo kan være både enig, og uenig i. Jeg tenkte ikke så mye over det da jeg leste det selv, jeg tenkte at i vår tid tror man ikke så mye på skjebnen likevel – derfor ble det litt vanskelig å tenke. Etterpå gikk vi gjennom alle versene høyt, da vi kom til dette ble jeg litt paff skal jeg være helt ærlig. Jeg husker ikke ordrett, men det var en som sa noe som kan ligne litt på dette. 
” I vår tid tror man ikke på skjebnen, men jeg kan forstå hva de mente med at man ikke burde vite for mye om fremtiden. Hvis jeg for eksempel hadde visst at jeg skulle miste begge beina om ti år, så hadde jeg jo følt at de neste ti hadde vært helt bortkasta.”

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Som sagt ble jeg helt paff, jeg kjente rett og slett en slags grøsning gå gjennom hele kroppen på en gang. Det er første gang jeg har hørt noen si noe så brutalt mens jeg er tilstede etter jeg fikk beskjeden om at jeg mister synet gradvis. Dette er jo faktisk posisjonen jeg er i akkurat nå. Dette var en vikarlærer jeg aldri har sett før, men som jeg likte veldig godt. Hun visste ikke hvem jeg var, og hun la nok ikke noe i det heller. Likevel fikk det meg til å føle meg litt dum der jeg satt. Jeg klarte ikke komme på noe spesielt fornuftig å si der og da, men jeg klarte å rekke opp hånda å si noe om at “Hadde jeg visst om noe sånt, tror jeg heller jeg ville passe på å nyte livet mens jeg hadde det så bra. Bedre det enn å sutre over noe som skjer om lenge.” Jeg husker helt ærlig ikke helt hva hun svarte, det er som om det nesten er litt svart. Jeg husker bare det var noe om at hun ikke trodde livet kunne være så bra hvis man var ung om visste at noe sånt skulle skje i 30 årene, at da var liksom alt forgjeves. Det var bortkastet. Som sagt, jeg husker det ikke i detaljer.

Dette var jo på ingen måte ment til meg, hun har sikkert ingen anelse om hva jeg går gjennom en gang. Hadde hun hatt det, tviler jeg på hun hadde sagt det hun gjorde. Det bare knøt seg så i magen min, jeg følte at jeg fikk den ærlige meningen. Den meningen folk egentlig har om en situasjon som min, men ikke tør å si til meg, eller mens jeg er der. 
For min del er det egentlig samma for meg hva folk tenker om hvordan jeg takler mitt liv. Det fikk meg bare til å tenke på hvor mange som kanskje har fått en lignende beskjed som meg, som har denne tankegangen. Kanskje noen med MS, RP eller helt andre progredierende sykdommer sitter og leser dette akkurat nå. Jeg håper det, for jeg har et så enormt viktig budskap til deg her nå. 
Hvis jeg hadde sagt “Jeg skal dø når jeg blir gammel, da er jo alt jeg gjør nå bortkastet.” Hva ville du sagt da ?

Tro meg, jeg både vet og forstår at livet kan se mørkt ut når du allerede vet “skjebnen”. Du kan føle deg håpløs, hjelpesløs, mindreverdig, og så liten. Tro meg, jeg vet så godt hvor klaustrofobisk det føles når du vet så inderlig godt at du ikke får gjort en dritt for å forandre på det. Det er urettferdig, og det er ingen måte å pakke det inn på, det er rett og slett grusomt. MEN, det hjelper ingen å tenke at alt er bortkastet eller forgjeves, og aller minst hjelper det deg selv. 
Når jeg sitter i stolen min, blind og gammel med en lang historie bak meg, da vil jeg tenke på hvor fint livet var som ung. Jeg vet at mine neste ti eller tjue år ikke er bortkasta. Jeg tror de kommer til å bli noen av de beste årene i mitt liv. Hvorfor? Fordi jeg nyter livet og setter pris på alt jeg har, mens det er så bra som det er nå. 

//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg??

Du er så heldig som slipper å ta eksamen, du er så heldig som har fri hver dag og ferie hele året, du er heldig som slipper å tenke på om du kommer inn på skole etter sommeren

.. Du er så heldig som ikke kan ta eksamen, du er så heldig som ikke kan fylle dagene med noe nyttig, du er så heldig som må sitte å se på at de andre lever videre

Det er mange ulike måter å se livet på. Alt er ikke så enkelt som det kan se ut som fra utsida. Jeg får høre uttalige ganger at jeg er så utrolig heldig, hvorfor det ? Den perioden vi er inne i nå er spesielt sår for meg. Det er eksamensperiode, og alle er opptatt.  Jeg har også mye å gjøre, men jeg leser ikke til eksamen. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Bildebeskrivelse: Guro Helene står halveis til siden, hun snur seg og ser rett i kamera med et alvorlig blikk i ansiktet. Hun har krøllete lyst hår til skuldrene, hvit genser og rød bukse

Da jeg gikk på ungdomsskolen gikk jeg ekstremt lite på skolen. Jeg var på skolen rundt 3-4 timer noen dager i uka, og jeg var ofte ute av timen de gangene jeg først dukka opp. 
Nesten hver eneste gang jeg dukka opp på skolen fikk jeg høre hvor heldig jeg var, det fikk meg til å føle meg så liten. Jeg pleide å nikke å smile, og si meg enig. Jeg orka ikke si i mot, men innerst inne stakk det og jeg fikk bare lyst til å gråte. Jeg følte meg ikke heldig i det hele tatt. Jeg fikk gå ut og inn av timene uten å stresse over å få anmerkninger. Tror dere hvem som helst kan få en sånn deal, eller må det ligge noe bak ? 

De andre så at jeg kom for sent på skolen. De så ikke hvordan jeg hadde prøvd i flere timer å stå opp av sengen. Ikke fordi jeg hadde lyst til å sove lenge, men fordi jeg var så syk at jeg ikke klarte å få øynene opp. Heller ikke at jeg hadde sånn hodepine at jeg satt utrykksløs i sofaen de første tjue minuttene for å vente på at de smertestillende tablettene skulle virke. De kunne heller ikke se hvordan jeg stirra på maten min og måtte kjempe i meg hver eneste bit mens jeg var så kvalm at jeg helst bare ville tilbake i senga. Kunne de se hvordan jeg sto foran speilet mens jeg prøvde å sminke bort den tøffe sannheten? Nei, dessverre. Nei, heldigvis. 

Bildebeskrivelse: Gh har hendene i lomma på den røde buksa, hun kikker rett i kamera og er ganske uttryksløs i ansiktet..

Den gangen var vi unge, jeg kan til en viss grad forstå at det er lett å kun se overflaten av enhver situasjon. Vi er eldre nå, men jeg er fortsatt “heldig”. Jeg er heldig som slipper å ta eksamen, men tror dere virkelig at det er så simpelt ? Er det ingen som har tenkt på at uten eksamen følger heller ingen vitnemål ? Uten vitnemål følger ingen utdannelse. Det er sånn livet henger sammen, det finnes ingen enkel snarvei, jeg har ikke seilt gjennom fordi jeg ikke har hatt lyst til å gå samme vei som dere. 

Jeg føler meg heller ikke heldig fordi jeg har såkalt ferie hele året. Jeg kjemper en kamp som mange nok ikke kan se, det har jeg gjort før synes ble borte også. Jeg har nyrene mine, som ikke alltid vil samarbeide. Jeg har legetimer å gå på, jeg må prate med kommunen stadig vekk, jeg tar medisiner som sliter på kroppen og før var det sånn at når jeg endelig følte ting begynte å gå bra for meg, så kom det en infeksjon hoppende på meg. 
Poenget mitt er ikke å fortelle om hvor fælt jeg har hatt det gjennom ungdomsårene mine. Jeg vil egentlig bare få frem at det kan være lurt å tenke to ganger før man snakker. Det er alltid så mye mer bak enn det noen kan forstå uten å selv stå i situasjonen man opplever. 
Prøv å tenke på at nabopulten som ofte står tom, kanskje ikke står tom for moroskyld. Jenta i klassen din som “slipper” å ta tentamen i matte, har kanskje andre grunner enn at hun ikke liker matte. Gutten som ofte får gå ut av timen har kanskje mye å tenke på, eller utfordringer ingen andre kan se utenpå. Tenk litt på det, og spesielt nå i eksamenstida. 

Mai og eksamenstid kan være like tøft og vanskelig for dem som slipper eksamen, prøv å tenk litt på det midt i mellom all lesingen. Du som henger over boka i timesvis og klager og sukker, jeg forstår at det er vanskelig. Men jeg ville gitt alt for å få vært i din situasjon. 

Bildebeskrivelse: Nærbilde av GH. Hun ser alvorlig rett inn i kamera, og lener hodet på hånda si. Hun har brune øyne og blondt krøllete hår. 

Nå sitter jeg her, 21 år, enda ikke ferdig med videregående. Er jeg fortsatt heldig? 
Neste år skal jeg endelig gjøre meg ferdig, jeg må bare venne meg til å være svaksynt først. Jeg må bare lære å bruke stokk først. Punktskrift, forstørring, lyd og bruk av andre sanser. Jeg er så heldig som får oppleve det. 

Bildebeskrivelse: GH ser igjen rett inn i kamera med lysebrune øyne og lyst krøllete hår. Hun holder hånden opp til ansiktet og smiler svakt. 

//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥

I går kveld satt jeg og mamma og så litt på forskjellige videoer på youtube. I dag siste har jeg fått en liten obsession på å se blinde barn øve på å gå med stokk, eller barn med andre utfordringer der vi får se hvordan de takler utfordringer de har. Jeg blir så ufattelig imponert, og jeg blir så glad hver gang jeg ser videoer av barn som klarer seg så bra. Noe av det fineste jeg ser er barn som får til det vanskelige, og som jobber og jobber for å få til å leve “normal”. Når de lykkes med det, så blir jeg så rørt og glad inni meg.  I tillegg har jeg sett på et par videoer på fra youtubekanalen Hihokids, der barn får møte ulike voksne mennesker med ulike diagnoser. Noen i elektrisk rullestol, døve, blinde, fengelsesfanger og ja – alle mulige mennesker. Jeg elsker å se hvordan barn er så lite dømmende. De vil så gjerne være snille.

Uansett, i går skulle jeg vise noen a disse videoene til mamma. Da kom en annen video opp som forslag “Would you steal money from a blind kid?”. I videoen ser vi en gutt som spør om å få veksle en 5 dollar lapp, mens han egentlig holder en 50 i hånda. Han går med hvit stokk, og spør tilfeldige på gata. Da jeg så denne videoen måtte jeg bare dele den videre, håper alle tar seg tid til de 5 minuttene. 

Som dere ser i videoen er det forskjellige resultater. Jeg trodde ikke det var mulig en gang. Jeg er kanskje ganske naiv, men at folk er så fæle? Dette er voksne mennesker, som stjeler penger fra et barn med hvit stokk? Jeg ble glad for å se at noen hadde vett på å oppføre seg som et sivilisert menneske. Den unge mannen som ikke bare sa i fra, men også var villig til å gi gutten et par mynter. Sjokkerende å se at det ofte er de unge menneskene som faktisk greier å være de “voksne” her. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ønsker å spørre dere nå, og vær ærlig med dere selv.
* Hva ville du gjort om du var i denne situasjonen?
* Ville du utnyttet et barn på denne måten?
Jeg ber dere tenke dere om hvis dere skulle havnet i en liknende situasjon en gang. Jeg har nesten ikke ord en gang, sitter igjen litt målløs. Jeg er helt sjokkert over at noen mennesker her i verden faktisk er så fæle. For det er det de er. 

//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥

1 kommentar

Hei dere! Nå har jeg kommet meg hjem, og et godt plassert  i egen stue. På søndag da jeg var på vei hjem fra Oslo holdt jeg på å skrive et innlegg til dere, men det ble litt oppstyr, for å si det sånn. Jeg har hatt et par dager der jeg har hatt litt mye å gjøre etter jeg kom hjem. På søndag satt jeg meg på en stillevogn på toget. På denne stillevognen var det et barn som gråt hele veien, et barn som spilte mobilspill med høy lyd, og et par barn som løp rundt og skrek. Dette gjorde at jeg ble ganske sliten i hodet, så jeg orket ikke skrive. På grunn av øynene sammen med diverse andre utfordringer tåler jeg ikke så godt støy over lengre tid. Da kan det være slitsomt å sitte så lenge med intenst bråk. Uansett, da jeg la ut en mystory for å forklare dette til dere, så ble det mildt sagt oppstyr. Jeg fikk kjeft av på snapchat, og jeg ble baksnakket på en forumsgruppe på facebook. Uten å vite noenting om meg, drev disse menneskene med personangrep. De skrev ting som For en barnslig blogger, ung og dum, hun kan ikke ha stort mellom ørene, hun kan ikke ha mye å bry hodet sitt med, jeg håper ikke hun får barn selv. osvosvosv. 
Trådstarter i dette innlegget har skrevet et innlegg der hun beskriver overdrivende alt det fæle jeg har gjort, og her henger de seg på. Disse menneskene har åpenbart aldri sett meg, møtt meg, eller lest et eneste innlegg ut i fra det de skriver. Ord som ung og uviten og hun kan ikke ha stort å bry hodet med viser dette helt klart. Hadde hun vist bare en liten brøkdel om meg hadde hun nok ikke skrevet kommentaren. 
Jeg var sliten og utmattet da jeg skrev denne snappen. Jeg ville fortelle mine følgere at innlegget kommer sent på grunn av skrikerungene på toget. Ikke vet jeg hvordan det er andre steder, men her jeg kommer fra er ikke skrikerunge et skjellsord. Men så krenka disse damene ble, skulle man nesten tro at det var det. 

Uansett, det er ikke poenget mitt med dette innlegget. Det var en liten oppvekker for meg. Hvordan voksne mennesker sitter og driver hakking på mennesker de faktisk ikke vet noe om. De har aldri hørt om meg, aldri lest bloggen, og ikke minst – de har aldri snakket med meg. Hvordan vi mennesker gjør oss opp en mening om andre er skremmende. Jeg skal innrømme at jeg har gjort det selv, men helt ærlig, vi må stoppe. Denne personen som skrev innlegget overdrev i utgangspunktet. Og etterhvert som kommentarene kom etter, ble det dratt lenger og lenger. En fjær blir til ti høns, eller hva man kaller det? 
At jeg velger å skrive om denne saken nå, er ikke bare på grunn av denne saken. Men dette er noe jeg syns har vært trist lenge. Det jeg fikk skrevet om meg denne gangen var ikke så ille, og etter et par dager er det ristet av. Men voksne mennesker holder på sånn som dette hver dag. De sittet bak tastaturet og rakker ned på alt og alle. Vil vi ha et samfunn der dette er greit?

Vi lærer barna våre at de skal være snille med hverandre og oppføre seg pent. Hvorfor er det greit at voksne ikke oppfører seg pent? Barn lærer ikke bare av vi hva forteller dem, de lærer av hva vi gjør. I det du mobber og rakker ned på andre, så lærer du dine egne barn at dette er lov, og dette er greit. Etter min mening er dette trist, men nå har jeg tydeligvis ingenting jeg skulle sagt når det gjelder barn, så da tier jeg heller still.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde ingen bilder som passet til dette innlegget, så her er et gammelt bilde av meg, med mitt mørke hår. 
Etterpå kommer et innlegg med en liten oppsummering fra helgen, og gårsdagen. Men før jeg deler det måtte jeg bare få ut dette. På forhånd til dere som eventuelt blir dypt provosert. Nei, jeg har ikke egne barn. Teknisk sett vet jeg ikke hva jeg snakker om, men jeg har meninger likevel. Det er helt ok å være uenig med hverandre, men ikke dra det for langt. Og seriøst folkens, vi må skjerpe oss. Vi må være snille med hverandre, og respektere hverandre. Det gjelder meg, det gjelder barn, og det gjelder voksne.