I går var det et helt år siden jeg fikk rp, og et år siden jeg fikk vite at mange av problemene jeg har hatt gjennom livet endelig gav mening. I det siste har jeg tenkt en del.  Det er rart at det er så lenge siden. På en måte føles set som det har gått en evighet, på en annen side føler jeg at jeg akkurat har kommet fra sykehuset, og at jeg akkurat har fått beskjeden. Sånne type opplevelser er alltid vanskelig å se tilbake på i ettertid. Ikke bare fordi det er vanskelige følelser som blusser opp, men fordi det er vanskelig å vite hva man følte den gangen i det hele tatt. Jeg tenker tilbake, og jeg ser tilbake på bilder. Jeg får ingen spesielle tanker, men jeg får fysiske følelser i kroppen. Jeg vet ikke om de er gode eller vonde. Jeg tror det er en blanding. Jeg får vondt i brystet på en fin måte. Er det lov å si? Det er i alle fall akkurat sånn det føles.

.

For noen dager siden fikk jeg med meg at det var p3aksjonen, og det fikk følelsene mine til å blusse skikkelig opp for første gang. Da jeg mistet synet for et år siden var jeg enormt mye plaget med en voldsom hodepine. Jeg klarte så vidt å være på mobilen mer enn det aller mest nødvendige og jeg ville ikke se på tv. På grunn av det hørte jeg veldig mye på podkast, og hadde på p3aksjonen mye i bakgrunnen om kveldene og morningene. Da jeg så reklame for p3 aksjonen første gang fikk jeg en skikkelig rar følelse i brystet. Det var så mange følelser på en gang, både fine og vonde. Jeg begynte å tenke mer tilbake på en annen måte enn det jeg har gjort før. Jeg har jo ofte tenkt tilbake med tankene mine, men denne gangen var følelsene tilbake til de samme de var den gangen. Hvis jeg lukket øynene var det nesten så jeg var tilbake i sykesenga og hørte på p3. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg husker vi lo så mye de ukene vi var i Oslo. Vi hadde det så mye gøy i den tragiske tida. Det var generelt veldig ofte god stemning, med noen korte intense vonde øyeblikk. Jeg husker spesielt den ene gangen veldig godt. Synet mitt hadde gått fra rundt 15% eller noe sånt til å bli stadig mindre hver eneste dag. Til slutt kunne jeg ikke se den ene største bokstaven på skiltet hos øyelegen. Det er ganske drastisk forandring når du har hatt godt syn hele livet. På mitt værste testet de ikke lenger synet med bokstavene på tavla, men ved hjelp av fingertelling på svart bakgrunn. Jeg vet ikke hvor dårlig jeg så på det værste, men det var under 10 prosent. Jeg så ikke farger, ikke kontraster, ikke ansiktsutrykk eller kroppsspråk. Jeg kunne ikke lese tekstede programmer på tv, og jeg kunne heller ikke kjenne igjen menneskene som var med på programmene. Jeg husker jeg så på Truls à la Hellstrøm uten å se forskjell på hvem som var hvem. Jeg kunne heller ikke lese på skilt, verken på fartskiltene langs veien eller på det som stod på skiltene rundt på sykehuset. Jeg kunne ikke kjenne igjen mamma på et par meters avstand, og jeg kunne heller ikke lese på mobilen uten full zoom og helt tett inntil ansiktet. 

Dette endret seg i negativ retning hver eneste dag, det ble mye værre før det ble bedre. En av kveldene det nok var på sitt værste husker jeg at jeg sovnet i armene til mamma. Puta var klissvåt av tårer. Jeg sov så godt den natten, og jeg hadde det på en måte litt bedre etterpå. Det var deilig å bryte ordentlig sammen og få alt ut. Når jeg tenker tilbake kjenner jeg som sagt alle følelsene av redsel, hjelpesløshet og fysisk smerte. Men jeg føler også all gleden jeg hadde i menneskene rundt meg, og alt håpet jeg greide å beholde underveis. 

Uansett, jeg husker godt alle menneskene jeg ble kjent med. Jeg husker alle sykepleierne som jeg gladelig underholdt hver gang de var inne. Jeg husker at jeg var opptatt av å hele tiden ha god stemning, jeg syntes alle nye undersøkelser var spennende og interessante. Jeg ville gjerne vite svaret på alt og lære mye nytt. Jeg tror det har vært en viktig forsvarsmekanisme for meg. Dere kan mene hva dere vil, men jeg tror det er sunt for meg, selv om det muligens ikke er sånn for alle. 

Det jeg egentlig skulle skrive om i dette innlegget var 1 årsmarkeringen, hva jeg følte om rp den gangen og hva jeg føler nå. Det kommer jeg til å ta i neste innlegg i stedenfor så det ikke blir alt for mye. Lik gjerne innlegget hvis du vil lese mer om følelsene mine rundt dette. 

I det siste har det skjedd masse. Jeg har vært på sykehus, jeg har hatt prøver på skolen, og jeg har øvd masse til eksamen. I de kommende månedene før jul har jeg så mye å gjøre at jeg får høy puls bare av å tenke på det. Jeg har tenkt mye i det siste, og jeg har så mye jeg vil dele med dere. Jeg har mange tanker og følelser jeg egentlig vil få frem, men jeg blir hele tiden stoppet av alt stresset. 

Det som alltid har vært problemet mitt er å gjøre litt og litt. Jeg ser alltid for meg at jeg skal gjøre alt på en gang. Jeg setter enorme krav til meg selv, så store at jeg ikke klarer å begynne en gang. Så blir jeg selvfølgelig like skuffa hver gang jeg ikke klarer noe.
Nå i det siste har jeg hatt en litt sånn periode, i alle fall nå den siste uka. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg sier dette, det ga kanskje ikke så mye mening. Jeg pleier alltid å avslutte innleggene mine med en oppfordring eller et lite poeng, men i dag tror jeg bare at jeg skal gi meg selv en liten oppfordring til å ta et skritt av gangen. Jeg må lære meg å ta ting i riktig tempo. 
Hvis noen der ute har en lett oppskrift på hvordan man kan klare det så send meg den gjerne. 
Nå skal jeg lese enda litt mer til eksamen, før jeg skal ta fri resten av helgen. Denne helgen har jeg også sagt ja til å hjelpe til på bgf her i Kragerø, noe jeg gleder meg veldig til. Den festivalen betydde så mye for meg da jeg selv var liten, så det er faktisk ganske koselig å kunne gi noe tilbake og å kunne være med på å gjøre helgen til alle de fine ungene. Samtidig blir jeg tvunget til å legge noe av presset litt bort, det tror jeg at jeg har veldig godt av. 

//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg??

I dag er det verdens synsdag, og det må selvfølgelig markeres. Blindeforbundet har opplegg hele dagen, og i år fokuserer de spesielt på synsproglemet etter slag. Tenk på det at 60% av de som får hjerneslag sliter med synsproblemer i ettertid. Mange av disse vet ikke en gang at de har synsvansker, og det sier seg vel selv at det kan bli vanskeligheter av. Anbefaler dere å se på nrk i kveld på programmet “Norge nå”. De skal sende direkte sammen med blindeforbundet fra Hurdalsenteret. 

Hvis du vil lese mer om verdens synsdag finnes det masse informasjon på nettet, og informasjon om verdenssynsdag 2018 finner du her. Jeg håper alle vil ta seg et lite ekstra minutt for å lese om blindeforbundet i dag. De gjør så mye bra, både interessepolitisk og for enkeltmennesker. 

Hvis du vil gi et bidrag til blindeforbundet kan du klikke på denne linken, men det er selvfølgelig ingen tvang. Jeg håper dere vil følge med resten av dagen, og åpne opp for andre mennesker. Det er ikke sånn at blinde og svaksynte nødvendigvis er noe annerledes enn deg. Det er og kommer alltid til å være det viktigste budskapet for meg. 

“Jeg er også nesten blind uten linser eller briller, så jeg forstår så godt hvordan du har det. Men jeg hadde aldri greid å vært blind hele tida da, det går ikke.”

Det er vel som regel ment som en støttende kommentar, men den virker faktisk helt motsatt. Jeg blir både lei meg og provosert hver gang jeg får servert en slik kommentar på sølvfat.  Det er ikke ofte jeg blir lei meg på grunn av det som skjer med synet mitt. Faktisk takler jeg det ganske bra, syns jeg selv, og det er jeg veldig stolt over.  Jeg har skikkelig mye selvironi og jeg pleier som regel å le når jeg gjør noe feil på grunn av synet. Men galgenhumor og ufarliggjøring er noe helt annet enn å bagatellisere noe som allerede er sårt. “Jeg er blind uten briller.” Javel, så ta på deg brillene da, du kan i det minste fikse opp i problemet ditt, tenker jeg hver gang. Jeg tør så klart aldri å si noe høyt, det ville ikke vært sosialt akseptert. 

Det er ikke alle som skjønner hva det innebærer å ha en synshemming, og det er helt greit, men da er det heller ikke innafor å late som. Det er vanskelig å vite hvordan jeg skal skrive om dette uten å fornærme noen, eller å tråkke på noens tær. Likevel vet jeg at dette ikke er noe som bare plager meg, men sannsynligvis alle andre blinde/svaksynte der ute. Selv om intensjonen er god, blir virkningen noe helt annet. Realiteten er nemlig at ingen andre har noen som helst mulighet til å forstå hvordan akkurat jeg har det. Vet du hvorfor ? Du er ikke meg. Du har ikke mine øyne, ikke mine tanker eller mine følelser.

Som jeg sa i stad; Jeg tåler mye, men ikke fortell meg at du vet hvordan jeg har det, spesielt når det ikke er tilfelle. Selv om du ser dårlig uten briller, så lever du et helt normalt liv. 
Når du tar på deg brillene dine kan du kjøre bil, lese bok, bevege deg fritt, og se alt det du trenger for å være trygg når du går alene ute. 
Når jeg tar på meg briller skjer det ingenting. Briller fungerer ikke, stavene og tappene inni øyet mitt sakte men sikkert dør fra meg, uansett hvor mye briller jeg tar på meg. Jeg blir blind, uansett. Jeg kan ikke kjøre bil, jeg kan ikke lese bøker uten å få hodepine og vonde øyne, jeg kan ikke bevege meg fritt uten å være redd for å ødelegge noe, og jeg føler meg heller ikke trygg når jeg går alene ute. Forstår dere forskjellen ? 

Jeg bruker solbriller selv innimellom, og jeg kan se at det er irriterende å ha noe som sitter støpt på nesa til en hver tid, men handicapet det er du ikke. Jeg forstår heller ikke hvorfor det er så viktig å få frem at du er blind uten briller heller, det er ingenting å trakte etter. Tro meg. 
Et råd fra meg er å heller være glad for at problemet ditt kan fikses så lett som det kan. Hadde briller hjulpet meg hadde jeg gladelig tatt meg de to sekundene ekstra om morgenen. 
En annen ting det kan være greit å nevne er at det å være svaksynt ikke nødvendigvis likner på det du ser før du tar på linser om morgenen. Jeg ser ikke skurrete. Jeg har dårlig mørkesyn, kikkertsyn og lysømfintlighet for å ta noe. Andre har dobbeltsyn, dårlig kontrastsyn eller noe helt annet. Å være svaksynt er ofte komplekst og sammensatt. 

Så neste gang du møter en svaksynt person, tenk litt etter hvordan du ordlegger deg. Det er stor forskjell på å si “Jeg kan ikke se for meg hvordan det er å være svaksynt, men jeg skjønner det er vanskelig.” og “Shit jeg er også skikkelig svaksynt uten briller, meg hadde aldri orka å vært det hele tiden.” 
Vi har nemlig ikke noe valg, men det har du.  

//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg??