I går hadde jeg besøk av Christina, og vi spiste litt og så på serie sammen. Jeg elsker de vennene man kan være med, uten å gjøre noen ting. Det hørtes kanskje ikke så hyggelig ut når jeg skrev det sånn. Men jeg føler det er et tegn på at man er gode venner når man kan treffes, snakke, spise og være på mobilen om hverandre. Du vet når det bare er naturlig og koselig uansett.
Haha, nok om det. Vi spiste lunsj sammen, og faktisk var vi litt sunne for en gangs skyld. Vi pleier stort sett å spise ustekt brownies, frukt og sjokolade, potetgull og dip eller pizza. Denne gangen ble det smoothie og omelett. Det er skikkelig uvanlig til å være oss, men det var faktisk veldig godt.
Bildebeskrivelse: Christina sitter i sofaen og koser med Wilma. Foran henne er bordet med mat.
Bildebeskrivelse: Det er bildet av matbordet med rundstykker, pålegg, smoothie og omelett. I bakgrunnen ser vi Wilma som ligger på sofaen og ser opp på kamera.
Bildebeskrivelse: Wilma ligger i sofaen og slapper av. Hun had masse bamser rundt seg og ligger i midten av disse. Hun ser oppover mot kamera.
//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥
En uke i februar 2013 opplevde jeg noe jeg aldri kommer til å glemme. Av og til tenker jeg tilbake på denne dagen og hvordan den har forandret mit syn på verden. Jeg er født i Norge, og jeg har alltid hatt tilgang på alt jeg vil ha. Jeg har fått det jeg trenger av klær, jeg har fått mat på bordet hver eneste dag og jeg har hatt tak over hodet hele livet. Da jeg var liten ble jeg ofte sint om jeg ikke fikk akkurat hva jeg pekte på. Av og til blir jeg det fremdeles, vi i Norge er forferdelig bortskjemte.
Livet mitt har aldri vært perfekt, det ville vært å dra det litt før langt. Jeg har opplevd mye sykdom, men jeg har alltid hatt det jeg trenger. Jeg har fått kjærlighet fra mine nærmeste, og jeg er alltid varm og mett. Jentene jeg møtte februar for 5 år siden hadde ikke det. De hadde levd et tøft liv tidligere, av ulike grunner. Felles for de alle var at de var fattige, bodde langt ute på landsbygda og at de var utsatt for å oppleve menneskehandel. Heldigvis kom de til KGS-hjemmet, og nå får de utdannelse, mat, tak over hodet, gode venner og ikke minst noen som arbeider for at de skal få statsborgerskap.
Bildebeskrivelse: Fem jenter går på rekke med ryggen til. De holder rundt hverandre
Vi fikk oppleve ekstremt mye den uka vi var der, jeg kan gjerne fortelle mer seinere for dette er en så stor opplevelse for meg. Vi bodde på Keep Girls Safe-hjemmet til organisasjonen Adra, det ligger i Nord-Thailand. Vi fikk oppleve så mye denne uka, og vil fortsatt si at denne er den beste uka jeg noen gang har hatt. Vi besøkte landsbyen til to av jentene, vi kjørte langt langt bort. Inn i skogen og opp en haug med bratte bakker. Etter et par timer var vi fremme i en øde landsby. Med små hus der de bodde hele familien, jeg strigråt med en gang jeg gikk ut av bilen. Der var som å komme inn i en ny verden, jeg hadde bare sett liknende på hjelpeaksjoner på tv. Jeg greide nesten ikke holde øynene åpne, jeg hadde allerede blitt kjent med jentene. Det var så fine jenter, verdens blideste, herligste, fine jenter. Det var så urettferdig, jeg hadde aldri sett noe liknende før. En av jentene jeg kom ekstra godt overens med kom bort til meg, hun lurte på hvorfor jeg gråt. Jeg greide nesten ikke snakke, men jeg fikk frem noe med at det var så vondt å se. Hun gav meg verdens beste klem og sa at det går fint nå, vi har adra – det glemmer jeg aldri.
Bildebeskrivelse: Guro Helene sitter på huk på bakken og holder rundt en liten Thaijente på 2-3 år.
Vi fikk også besøke ulike templer noe som var så fint å være med på. Det var virkelig fint å få se virkelige Thailand uten turister. Vi fikk bade i en foss, det var så gøy! Vi gikk langt inn i regnskogen kjentes det ut som. Vi gikk en tynn sti med grønne palmer og planter på hver side. Til slutt kom vi frem til en stor foss der vi fikk bade i et stort vann i bunn av fossen. Jentene fra barnehjemmet unnskyldte seg mange ganger fordi det var så kaldt, jeg tror det var over 25 grader. Vi besøkte en kaffeplantasje, denne lå også langt inn i bushen. Vi kjørte noe mellom 2-3 timer opp gjennom fjellene. På en tynn smal vei med høye stup på alle kanter kjørte vi mesteparten av tiden. Jeg hadde hjertet i halsen hele veien og var livredd, men det var veldig fint når vi kom frem.
Bildebeskrivelse: Guro Helene har en liten thaijente på fanget. De sitter ved kjøkkenbordet. Begge smiler til kamera.
Vi fikk også levere jentene på skolen, og vi fikk tilbringe hver eneste kveld og morgen sammen med dem. Det var nok det fineste. Vi fikk servert ekte thaimat hver dag, og vi lagde vafler med syltetøy på til de. De viste bilder av familien sin, mens vi viste bilder av skitur og bunad. Vi lærte å synge sangene dems og noen thailandske ord, de lærte norsk. Vi hadde også fine kvelder ute i hagen med leker og annet. Siste kvelden koste vi oss ute, jentene gikk i nasjonaldrakten fra sitt område og opptrådte danser for oss. Hvert område i Thailand har egen dans og drakt, og det var dette de viste oss. Denne dagen var så fin og vond på samme tid. Den var fin for vi kunne tilbringe tid sammen, men vond fordi vi visste at dagen etter var siste dag vi fikk sende dem avgårde på skolen.
Bildebeskrivelse: Guro Helene og en annen jente står og klemmer hverandre. De gråter og holder rundt hverandre.
Da siste dagen kom og vi måtte si hadet var nok det værste. Vi hadde opplevd så mye sammen, og blitt så glad i hverandre på kort tid. Selv om vi ikke var der lenge fikk vi et helt unikt bånd. Jeg tror både jeg og flere av jentene jeg reiste med følte at vi hadde fått nye søstre i Thailand. En av jentene, hun på bildet over, fikk jeg ekstra god kontakt med. Vi satt sammen hvert måltid, holdt hverandre i hendene på alle utfluktene, pratet, lo og sang sammen. Hun var så herlig, vi ble virkelig bestevenner. Jeg har snakket med flere jentene innimellom siden den tid, og jeg har hatt så uendelig lyst til å reise tilbake. Jeg har fått vondt i magen av å tenke på at jeg ikke får sett de igjen. Jeg har faktisk tenkt på jentene og opplevelsen ukentlig i fem år. For et par uker siden var jeg så heldig at jeg fikk møte en av disse jentene igjen, det skal dere få høre mer om snart. Alle først ville jeg dere skulle vite hva denne reisen har betydd for meg.
Bildebeskrivelse: Gruppebilde fra siste kvelden. De thailandske jentene har på seg nasjonaldrakt og har pyntet seg, de norske har pyntet seg med kjoler og pene klær. Alle holder rundt hverandre og smiler
Helt til slutt vil jeg bare få sagt enda en gang at jeg alltid kommer til å være evig takknemlig for denne reisen. En opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, og som har gjort enorme inntrykk på meg. Hvis dere vil lese mer om Adra sitt arbeid på barnehjemmet i Thailand kan dere klikke HER. For å støtte Adras arbeid enten i Thailand eller andre deler av verden kan dere klikke HER
//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥
I går var det natt til første mai, og vi måtte selvfølgelig ut en liten tur. Jeg glemte helt å ta bilder, så jeg har kun tre bilder jeg lagret fra snapchaten min i går. Jeg har akkurat levert tilbake det kamera jeg hadde, for å kjøpe et som er litt bedre. Nå uten kamera føler jeg meg så tafatt, jeg glemmer helt at jeg skal ta bilder, og plutselig sitter jeg igjen uten noe å poste.
Bildebeskrivelse: Sandra holder et glass vin opp til ansiktet. Hun holder hodet på skakke og smiler til kamera Bildebeskrivelse: Sandra ligger i sofaen, hun holder en øl i hånda. Hun smiler og ser rett inn i kamera. Bildebeskrivelse: Blurry bilde av Marie som heller opp et glass med vin.
Det var en utrolig koselig kveld i går, og jeg traff flere jeg ikke hadde sett på lenge. Det er så splitta i Kragerø nå for tiden, kanskje ikke så rart det. Noen studerer borte, andre jobber mye, noen er i eksamensperioder og selv har jeg også hatt utrolig mye å gjøre den siste tiden. I dag er jeg ganske sliten så planen er å ligge i sofaen omtrent hele dagen, synes jeg fortjener det i dag altså. Jeg gjorde jo tross alt så sykt viktige greier i går. Rart det der, man synes liksom alltid at man fortjener så mye dagen derpå. Man fortjener god mat og man fortjener og ligge rett ut hele dagen. Egentlig fortjener man jo ingenting.
I morgen skal jeg på møte igjen på vegne av ungdomsrådet. Sykehusene trenger litt oppdaterte menyer rundt forbi på avdelingene. Så det blir spennende å se hva vi får ut av det møtet i morgen, jeg gleder meg.
//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥
I dag var en skikkelig varm og fin dag. Jeg har faktisk vært ute helt fra jeg sto opp, frem til for en times tid siden. Da jeg stod opp gikk jeg en ganske lang tur med Wilma. Hun fikk gått litt i skogen og hun elsket det. Hun er så fornøyd nå som det begynner å bli litt varmt igjen, hun løper rundt og elsker livet.
Litt ut på formiddagen kom Marie på besøk, det var utrolig lenge siden jeg hadde sett henne. Før var vi sammen hver dag, men ettersom hun jobber ekstremt mye blir det litt for sjeldent. Uansett, vi tok oss også en lang gåtur og hentet litt sushi som vi tok med oss tilbake igjen.
Bildebeskrivelse: Marie går nedover en smal vei. I bakgrunnen ser vi utsikten med sjø og øyer. Det er blå himmel og fint vær
Enda et førerhund innlegg herfra, det er så viktig at vi snakker nok om dette. Tydeligvis vet ikke alle at det å være førerhund er en stor og viktig jobb. Ingen vil forstyrre et menneske i en “ekte” jobb, så hvorfor er det da ok å forstyrre førerhunden? Noe jeg lærte helt fra jeg var liten av var blant annet at det ikke var lov å forstyrre bussjåføren.Vi lærte som barn at om vi forstyrrer han mens han kjører kan det skje noe farlig, og vi skal la han være i fred. Jeg spør igjen: Hvorfor er det så greit å forstyrre “bare” fordi det er en hund? Mange tenker nok på dyr som søte kjæledyr, men bare fordi den er søt betyr ikke det at man kan oppføre seg akkurat som man selv vil. En liten forstyrrelse kan gjøre hunden så ukonsentrert at det kan bli både veldig ubehagelig og ikke minst farlig for den blinde/svaksynte. Hunden er grunnen til at flere mennesker faktisk klarer å være selvstendig. Det er grunnen til at mange mennesker faktisk kan leve det livet vi alle fortjener. Uten førerhunden føler mange blinde/svaksynte seg i mer eller mindre grad føler seg isolerte og ensomme. Derfor synes jeg disse hundene fortjener enda et innlegg.
Bildet er hentet fra www.guidedog.org Bildebeskrivelse: En førerhund står med sele på. Eieren sitter på huk og klemmer hunden sin.
For et par dager siden kom jeg over et innlegg på facebook, som jeg vil oppfordre dere til å dele videre så fler får se.
“Et lite sukk fra en førerhund og hans bruker. I dag kom jeg på jobb, ikke bare kom jeg meg på jobb, men jeg fikk gå tur igjennom skogen på vei til jobb. Noe jeg aldri kunne ha gjort uten Okamis hjelp. Jeg fant kontoret på jobben uten så mye som et dunk eller en snubling, takket være Okami. Jeg fant døra på toget og en plass å sitte takket være Okami. Butikken fikk jeg også gått innom slik at vi fikk kjøpt noen småting til middagen. Alle disse tingene har jeg fått gjort selvstendig uten blåmerker, sår, brukne ben eller tårer av frustrasjon, takket være Okami. Jobben han gjør betyr så inderlig mye for meg og min hverdag, og da er det så innmari synd at det er så mange der ute som tror at det er helt greit å bare forstyrre.
I dag opplevde vi 6(!) ganger at folk bare begynte å snakke og klappe på Okami, imens han var i jobb. Noe som gjorde han temmelig ukonsentrert som igjen resulterte i at vi kræsjet inn i en person, kanskje det blir en solid stolpe neste gang sånn at jeg skader litt mer enn “bare” stoltheten min. Er det virkelig så vanskelig å la en førerhund få gjøre jobben sin i fred? Jeg har ingen problemer med folk som kommer å spørr om de kan få hilse på, faktisk synes jeg til og med at det er hyggelig. Men at folk henviser seg til han når han jobber å bare starter og klappe er ikke greit. Jeg er avhengig av hans hjelp.
Så vær så snill, ikke forstyrr min førerhund, la han få gjøre jobben han er så innmari glad i så lenge som mulig. Takk “
Bildet er lånt fra Marianne Hanssen (som har skrevet dette innlegget) Bildebeskrivelse: En førerhund ligger mellom to hyller i matbutikken. Den har på seg førerhundsele.
Som sagt anbefaler jeg alle å like og dele dette facebookinnlegget videre, link direkte finner dere her.
//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥
I DAG ER DET FØRERHUNDENS DAG, DET ER VERDT Å MARKERE!
Jeg har ikke førerhund selv. For det første er det et stort ansvar, og for det andre trenger jeg det ikke sånn som situasjonen er nå heller. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for, for selv om jeg ser veldig mye dårligere enn de fleste som leser dette, betyr det fortsatt at jeg har litt bedre syn enn mange også. En dag vil jeg nok både trenge, og ha lyst på en førerhund. En dag i fremtiden vil kanskje hunden bety en enorm forskjell for meg og min egen selvstendighet.
Bildet er hentet fra blindeforbundet.no Bildebeskrivelse: En lys labradorvalp står i det grønne gresset med gule løvetann rundt seg
Jeg har alltid hatt førerhundkalenderen på rommet mitt. Da jeg var liten og vi fikk den i postkassa måtte jeg alltid henge den opp ved siden av senga. Derfra hadde jeg perfekt utsikt til de fine valpene. Jeg husker så godt jeg likte å bla frem og tilbake, jeg kunne ikke skjønne hvordan de små labradorvalpene skulle kunne lære å ledsage et menneske trygt omkring. Jeg kunne ikke fatte det på noen som helst måte, jeg var så fascinert. Tenk på det, lille jenta på 7 år. Jeg forgudet disse hundene, og lite visste jeg om at jeg kanskje skulle ende opp med å få eie en av disse en gang i fremtiden ? Jeg har også fått vite de siste månedene at min oldemor alltid har støttet blindeforbundet og førerhundarbeidet. Det er litt hyggelig å tenke på, synes jeg. Noen ganger skulle jeg ønske hun visste hvor mye dette kom til å bety for meg, fordi jeg vet at dette betydde mye for henne. Dette betydde så mye for henne, at da hun døde for noen år siden fortsatte den ene datteren hennes å støtte førerhundarbeidet. Dette var min kjære Bessa´s hjertesak, og jeg blir litt varm i hjertet av å tenke på det. Vi har ingen andre synshemmede i familien som jeg vet om heller, så hvorfor det betydde så mye vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er veldig glad for det, og at jeg synes det er veldig fint å tenke på.
Bildet er hentet fra blindeforbundet.no Bildebeskrivelse: Det er bilde av en førerhund på jobb sammen med eieren sin. En mann holder i selen på sin sorte labrador.
STAKKARS FØRERHUND?
Er det dyremishandling å la hunden jobbe så mye, skal ikke hunden få lov til å være hund ? Nei, det er absolutt ikke mishandling av hunden. Dette vet jeg mange lurer på, og mange tror nok at det stemmer også. Jeg tror det er viktig å få frem at disse hundene er nøye plukket ut. Det å være førerhund er ikke for hvem som helst. En hund som ikke vil jobbe, vil heller aldri kunne brukes. Jeg finner dessverre ikke artikkelen igjen, men jeg leste for noen uker siden at bare rundt halvparten av hundene som blir avlet frem faktisk kan brukes. Det er et must at hundene er flinke nok, og bare de lærevillige blir så flinke som det kreves at de skal være. Dessuten er hundene nøye plukket ut til eieren. En førerhund og føreren har nemlig et unikt samarbeid. Den blinde kan ikke bevege seg på samme måte uten hunden sin, men hunden kan faktisk ikke gjøre jobben sin uten god kommunikasjon med eieren heller – det er viktig å huske på. En annen ting som kan være greit å vite er at hunden vet forskjell på om den er på jobb eller ikke. Har den på selen sin, vet den at den skal jobbe, og er fullt fokusert på sine arbeidsoppgaver. Når selen fjernes er det plutselig en helt normal familiehund og bestevenn. Den kan lekes med, koses med og være godt selskap i, akkurat som en hvilken som helst annen hund. En amerikansk blind youtuber jeg følger med på har sin egen førerhund, og hun forteller dessuten at han elsker å jobbe. De har et helt unikt bånd, og hennes sorte nydelige labrador logrer og gjør jobben sin med stor glede. Hun har fortalt flere ganger at det virker som han er stolt av den jobben han gjør, og at han helt klart forstår hvorfor jobben han gjør er viktig. Hun sier også at selv om han jobber får han være med henne på spennende ting, og at han får oppleve mye.
Bildet er hentet fra blindeforbundet.no Beskrivelse: En liten gutt med solbriller sitter i gresset og hilser på en liten lys labradorvalp. Det er en liten førerhundvalp som skal trenes opp til å bli førerhund når den blir stor
Verdt å vite i møte med førerhunden.
* Ikke hils på en hund med førerhundsele. Hunden er på jobb og skal ikke forstyrres, da kan det fort oppstå både ubehagelige og farlige situasjoner. Alle kan forstå at man får lyst til å klappe og snakke, de ser jo helt nydelige ut, men la de være i fred likevel. Respekter hunden når den jobber
* Snakk med føreren ikke hunden. Selv om man ikke skal forstyrre hunden betyr ikke det at man ikke får hilse på eieren. Vi er blinde, ikke dumme eller farlige. Snakk med oss og respekter oss som vanlige mennesker. Hvis du er nysgjerrig eller lurer på noe får du helt sikkert svar, bare du spør ordentlig.
* Ta hensyn, og hold hunden din på avstand. Hvis du går på en smal vei eller et folksomt fortau så ta litt ekstra hensyn, spesielt om du har egen hund. Det er ikke nødvendig å passere akkurat på millimeteren. Dette betyr ikke at du skal unngå hunden og føreren fullstendig, og gå omvei for å slippe å møte dem. Bare hold normal avstand, og lat som at hunden ikke er der.
* Ikke slipp hunden din bort for å hilse på. Førerhunden blir ikke bare distrahert om du snakker til den, men den kan også bli distrahert av din kjære firbente. En grei regel å huske på er å holde hunden din litt tettere og gjerne på motsatt side av der førerhunden passerer. Om førerhunden har fri fra selen, SPØR alltid likevel om du kan slippe din egen hund bort for å hilse på
*Ikke gi godbiter eller mat til førerhunden Føler ikke jeg trenger å utdype dette så veldig mye. Håper og tror de aller fleste skjønner hva jeg mener, og hvorfor dette punktet står her.
*Fortell barna dine om førerhund Det kan være vanskelig for barn å forstå forskjellen på vanlig hund og førerhund. For barn er hunden bare et dyr, ikke et hjelpemiddel. De forstår kanskje ikke at hunden faktisk er på jobb. Fortell barna dine om førerhund, forklar hvilken viktig jobb de gjør, og hvorfor de ikke får hilse på
* Si i fra. Vi er bare mennesker, og alle kan gjøre feil. Det er ikke ofte man ser hunder på restauranter eller kjøpesentre, og alle kan glemme seg. Uansett om det er fordi barnet ditt løper bort før du rekker å gjøre noe, eller du kan ha gikk hunden et blikk som gjør den ukonsentrert – så si i fra. Fortell føreren at det ser ut som hunden ble litt ukonsentrert av barnet ditt eller noe annet, og si unnskyld om det skulle skje noe. Alle kan gjøre feil, men prøv å rette dem opp igjen om uhellet først er ute.
Bildet er hentet fra blindeforbundet.no Bildebeskrivelse: En person er ute og går. Han eller hund har en hvit stokk i den ene hånd, og holder i selen til den lyse labradoren sin med den andre hånda.
I dag er førerhundenes dag, og jeg synes vi skal tenke litt på hvor fantastisk god jobb de gjør. Alle førerhunder, førerhundtrenere, fôrverter, kenneler og førerhundskoler – dere gjør en fantastisk jobb! I dag synes jeg alle har litt godt av å tenke litt ekstra over dette.Jeg har en hund selv, og har prøvd å trene henne opp. Jeg kan ikke få sagt hvor høyt jeg respekterer alle førerhundtrenere etter dette. For ikke å snakke om hvor lærevillige, nysgjerrige, lydige og flinke disse fine førerhundkandidatene må være. Fortsett det gode arbeidet, jeg er mektig imponert og takknemlig! ♥
//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥
Nå er jeg tilbake som normalt det lover jeg dere. Jeg har ikke vært innom bloggen på en stund, og jeg må innrømme at jeg har savnet det utrolig mye. Denne helgen har det skjedd mye, og jeg skal komme tilbake til det senere i andre innlegg med bilder, men først: Hvorfor har jeg vært borte ?
Jeg tror alle har fått med seg dette, men jeg opererte natt til søndag for to uker siden, det var fordi vapen jeg hadde i brystet plutselig vokste ut av kroppen min. Den måtte opereres ut med en gang, man vil ikke ha infeksjon så sentralt. Det utvikler seg fort til blodforgiftning, noe man ikke ønsker seg, for å si det pent. De tok den ut, og jeg var våken under operasjen. Det var så skummelt, jeg var livredd, likevel gikk det så bra. Kan være en viss fare for at grunnen til at det gikk så bra var på grunn av det gjennomsiktige middelet de puttet inn i veneflonen min. Jeg liker likevel å tenke at det var fordi jeg var så vanvittig tøff, haha. Heldigvis at jeg hadde fire flinke grønnkledde inne på rommet sammen med meg. De holdt meg i hånda, og pratet med meg. Fra full panikk fikk de meg sakte men sikkert til å kjenne meg trygg. Det er sånn det skal være ♥
Bildebeskrivelse: Senga til GH står foran en lukket grønn dør. Det står “Operasjonsstue 6” på døra. Guro Helene ligger i senga og venter på å kjøres inn.
Uansett. Man skulle tenkt seg at når operasjonen først er gjort, og vapen er trygt ute så er alt greit. Sånn ble det dessverre ikke. Jeg har fortsatt klart å holde meg unna infeksjon, men det har vært litt problemer med såret likevel. De kunne ikke sy meg ordentlig igjen, på grunn at det som hadde skjedd, i tillegg har såret blødd mye, noe som gjør at stripsen ikke sitter ordentlig på. Dette har gjort at såret har sprika mer og mer opp, nå er det et ganske stort sår som ikke akkurat blir pent. Ikke at det er det viktigste, en sånn skjønnhetsfeil kan man rette opp når såret er grodd. men dere kan vel selv tenke dere at et sår som spriker ikke er spesielt behagelig å gå rundt med. Haha, i tillegg har jeg veldig plasterallergi. Så jeg har brannsår og kjøttsår i huden som blør og er vonde. Praktisk, ikke sant ? Akkurat det må jeg nesten bare le av, fordi det er så typisk meg. Plaster har alltid vært min største fiende. Da jeg var liten hylte jeg, og lagde voldsomt drama når jeg måtte ta av plaster. Æsj, det er fortsatt min største fiende. Typisk at jeg er så avhengig av å bruke så mye plaster som det jeg gjør også.
Bildebeskrivelse: Gh ligger under dyna med en sykehusskjorte på seg. Hun har plastret sammen hele høyresiden av brystet. Hun prøver å smile til kamera, men har litt blanke øyne.
Bildebeskrivelse: GH ligger i senga og skriver på mobilen. Hun ser opp mot kamera, og smiler litt. Hun har på skjorte og sykehusarmbånd.
Her er jeg akkurat ferdig, og plastra sammen. Som dere helt sikkert kan se så er jeg litt ukomfortabel og har ekstremt vondt på de to bildene. Men jeg synes liksom det er litt koselig også jeg da. Jeg har alltid likt å ta bilder av alle prosesser på sykehuset, også før jeg begynte å blogge. Det er fint å se tilbake på alt man har kommet seg gjennom. Så rart hvor lett det er å glemme hvor tøff man egentlig har vært. Det er helt lov å se tilbake på både fine og vonde bilder, og gi seg selv en liten klapp på skulderen. Jeg kan kjenne på det ofte, hvor vondt det er å “ligge så langt bak” alle andre. Likevel har jeg nok opplevd mer enn alle sammen, det gir jeg meg selv så godt som aldri skryt for. Vi må bli flinkere til det alle sammen tror jeg. Nok om det, nå går det mye bedre. Såret er alt annen enn fint, men det får en kirurg ta seg av når den tid kommer. Det viktigste er at jeg er fin og frisk innvendig, og at alt gikk bra.
//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥
Hei igjen dere, long time no see – jeg vet. Det siste dere hørte fra meg var at jeg hadde vært gjennom en hasteoperasjon, så har det vært stille. Uff, dere skal få svar på alt dere har lurt på. Men først spoler vi enda litt tilbake i tid, til før jeg dro på sykehuset, og til før jeg visste hvor ille det var.
På lørdag fylte nemlig min fetter 8 år, det er så villt. Jeg føler meg så gammel når jeg sier det her, men jeg føler han akkurat ble født, og jeg synes han er alt for liten til å bli så stor så fort, haha. Det var en utrolig koselig bursdag, og det var så god mat. Bare se selv på bildene, jeg tviler på dere pleier å bli servert så god mat i barnebursdag altså. Bildebeskrivelse: August leser i et bursdagskort. Han har på krone, og smiler og jubler.
Bildebeskrivelse: Det er bilde av et bord fullt av masse god tapas.
Bildebeskrivelse: Det er bilde av skåler med oliven, scampi, vannmelom, spekeskinke, kylling og glass med drikke.
Bildebeskrivelse: Det er skpler med poteter, focaccia, pesto, dressing og maye annen deilig tapas.
Bildebeskrivelse: det er bilde av en tallerken med masse god mat. Marinert scampi, Focaccia med feta, kyllingkjøttboller, kyllingvinger, vannmelom, spekeskinke med feta, og oliven. Den står oppå en grå duk, og stripete serviett. Det ser veldig fristende og godt ut.
Bildebeskrivelse: Kakebord med pavlova fullt av deilig fersk frukt, nystekt eplekake, lefser,gulrotkake og boller står klart til gjestene.
Bildebeskrivelse: Det er bilde av en kake. Det er tente lys med bokstaver som viser “happy birthday” i forskjellige farger.
Bildebeskrivelse: Lavrans, August sin lillebror ligger på et fang og sover. Han er liten baby
//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥
Hei dere, på tide med en ny oppdatering herfra. Fler bilder, og litt lenger innlegg kommer senere i kveld. Men en liten oppdatering trengtes nå. Jeg har det fint ♥
i går var en stressende og fæl kveld for meg. Jeg har hatt vondt i noen dager nå, og i går hadde vapen jeg hadde i høyre bryst vokst ut gjennom huden. Det var vondt og jeg var livredd. Det endte med en operasjon i går kveld/natt, jeg hadde ikke noe annet valg enn å få den ut så fort som mulig. Hvis du vil vite mer så følg med på snapchaten min “helene.vlogs”, jeg skal fortelle alt i kveld. Håper dere forstår hvorfor det har vært litt stille fra meg den siste tiden. Love you
I går delte jeg noen bilder og fortalte dere om hvordan vi gjør afterski her i Kragerø. Jeg har enda fler på lager, og da var det klart for enda fler bilder fra afterski. Om dere plutselig kom inn på bloggen min nå, og ikke skjønner hvorfor vi er på afterski på dagtid – uten snø, så kan dere lese gårsdagens innlegg her. Jeg koste meg så enormt mye, som dere nok kan se på bildene også. Haha, håper dere liker de.
Bildebeskrivelse: Guro Helene og Hedda sitter på skinnfelle i snøen. De kikker på hverandre og smiler, og har drikke i hendene. De har kledd seg ut i kostymer begge to, GH i en gammeldags skidress, og Hedda i gammel anorakk med ullgenser under, og skibukse med høye varme sko.
Bildebeskrivelse: Ida og GH sitter og klemmer hverandre og smiler. De har på seg kostymer og oransje solbriller begge to Bildebeskrivelse: Gh og christina tar en selfie. Christina står bak Gh og smiler med åpen munn til kamera Bildebeskrivelse: Alle jentene sitter sammen i en snøsofa rundt bålet. Alle ser glade og fornøyde ut, og de har kledd seg i kostymer alle sammen. Bildebeskrivelse: Hedda og Gh tar bilde av seg selv i speilet. Begge to holder armene i været og smiler. Bildebeskrivelse: Det er bilde av Mina, Maria og Anna. De er glade og fornøyde. Anna ligger lent over og drikker, mens de to andre smiler til kamera. Bildebeskrivelse: Hedda sitter i bilen. Hun ser rett i kamera mens hun lager trutemunn og holder fast i de neongule solbrillene sine Bildebeskrivelse: Kristine åpner en flaske som glitrer knall rødt. Selv har hun på seg en knall rosa bukse, sølvjakke, fletter og solbriller Bildebeskrivelse: Vårin, Hedda og Tina holder rundt hverandre. De smiler og drikker Bildebeskrivelse: Gh sitter i midten med Christina og Jonas på hver side. Gh smiler, mens jonas og Christina holder tunga ut og gliser. Alle tre ser fornøyde og glade ut. Bildebeskrivelse: Bilde av hele gjengen som sitter oppe på fjellet. Alle har på seg kostymer, og ser veldig happy og fornøyde ut. De drikker, klemmer og holder rundt hverandre Bildebeskrivelse: På bildet ser vi Anna og Markus som holder rundt hverandre. Anna ser ned til siden og og ler, mens markus holder ølen opp til kamera og ler. Bildebeskrivelse: Jesper og Hedda holder rundt hverandre og klemmer Bildebeskrivelse: I bakgrunnen ser vi Malene som står foran og leder kahoot. Foran ser vi et lyst og blondt bakhode Bildebeskrivelse: GH oh Tina holder rundt hverandre og har drikke i hånda. Bildebeskrivelse: Alle i gjengen sitter på fjellet. Noen holder armene i været, mens andre ser på hverandre og ler. Det er snø på fjellet og fint blått vær.
