I dag er det på tide å fortsette min øyehistorie eller hva jeg skal kalle det. Som jeg skrev i går var øyelegen vi dro til usikker på hva han skulle gjøre. Jeg hadde sterkt nedsatt visus, og synsnerven min var tydelig hoven. I tillegg hadde jeg null fargesyn, null konstrastsyn – og generelt dårlig syn på alle områder. Likevel kunne ikke øyelegen se noen skader på selve øyet. Selve øyet så pent og normalt ut, og i tillegg var det ingen linser de puttet på som hjalp. Det var vel først nå jeg begynte å forstå at noe var galt, tror jeg. Uansett hvilken brille de puttet på hjalp ingenting, det syns jeg var veldig rart – planen min fra starten av var jo bare å kjøpe lesebriller, også ferdig med det. 

Øyelegen sendte meg videre til nevrologisk avdeling. De ville legge meg inn å sjekke dette ordentlig, siden det var så mange rare symptomer. I tillegg til synsforstyrrelser var jeg forferdelig svimmel, og hadde en grusom hodepine. Jeg kunne ikke bevege øynene fra side til side, og det gjorde vondt bare å holde dem åpne. Fremme på akuttmottaket på sykehus nummer to var det et voldsomt styr. Alle ville inn å se, for å prøve å finne ut av hva dette var. 
De testet refleksene mine, de lyste meg i øynene, jeg måtte smile, fortelle navnet mitt, gå på linje og en haug av andre ting. Jeg tok ultralyd av øyet, og CT av hodet. Jeg skjønner nå i ettertid at de sjekket meg for slag, det skjønte jeg ikke før en stund etterpå. Jeg var fortsatt ganske naiv, og tenkte at det sikkert gikk over snart. 

Jeg ble innlagt på nevroligisk sengepost. Da vi skulle spisee kveldsmat var synet blitt enda dårligere. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg ikke fikk til noenting. Jeg kunne ikke se forskjell på pålegg, eller på frukt. Jeg klarte ikke å finne noenting, så mamma hjalp meg med alt. Mens vi satt der og spiste kveldsmat kom legen tilbake, klokka var over 01 på natta. Hun spurte om hun kunne snakke med oss, og jeg sa hun bare kunne sette seg ned. Hun ville gjerne ta oss med inn på kontoret sitt, for å fortelle svaret på CT der inne. 
Såpass mye jeg har vært på sykehus skjønte jeg hva som skjedde nå. Og det gikk opp for meg at dette kanskje ikke var så enkelt som jeg hadde trodd hele tiden. Da vi kom inn på kontoret fortalte hun at jeg hadde en blodpropp i hjernen. Jeg skjønte ingenting, fordi i mitt hode er det bare pensjonister som kan få blodpropp, men jeg hørte på legen og tok sprøytene jeg fikk. 

Neste dag fant vi ut av at det ikke var blodpropp likevel. Mange hadde kanskje blitt letta da, men dette gjorde meg bare enda mer redd. Blodpropp er forferdelig, men da visste jeg i alle fall hva det var, og vi hadde en behandlingsform. Nå var vi på bar bakke igjen, og jeg ante ikke hva jeg skulle forvente meg. 
Tydeligvis visste ikke legene helt hva de skulle gjøre heller, det var en komplisert situasjon. Den neste tingen de ville sjekke var høyt trykk i hjernen. Jeg tok spinalpunksjon, og det må faktisk være en av de værste smertene jeg har kjent på lenge. Det føltes litt ekstra kjipt når det ikke var høyt trykk heller. De var innom MS, men det var heller ikke riktig. 
Mens de sjekket igjen og igjen ble synet mitt dårligere og dårligere. Jeg kunne ikke se hva klokka var. Jeg kunne ikke lese meldinger uten lupe. Og jeg klarte faktisk ingenting alene. Jeg ble reddere og reddere hver dag. Til slutt ble jeg helt desperat. Jeg sa at nå må dere gjøre noe, jeg ser faktisk ingenting!! Jeg var livredd for hva som kom til å skje. De sendte meg tilbake til øyelegen, men de kunne ikke finne noe nytt på øyet. De kunne bare bekrefte det jeg selv hadde funnet ut, at jeg så dårligere. 
Jeg klarte ikke å lese den aller største bokstaven en gang, og de fortalte at jeg var “per definisjon blind”. Det gikk opp for meg at Okei, nå ser jeg faktisk ingenting. De ville ikke ha “ansvar” for meg lenger, hvis noe alvorlig skulle skje. Så jeg fikk beskjed om å pakke alt jeg hadde. Dagen etter skulle vi reise til Oslo. 

Da jeg var ferdig hos øyelegen var jeg ganske satt ut. Jeg skjønte at jeg så dårligere, og jeg skjønte at jeg skulle til Oslo. Det var godt å ha noen kjente da jeg kom tilbake fra undersøkelsen. Jeg hadde planlagt å være hos øyelegen i rundt en time, så jeg avtalte at det skulle komme besøk. Da jeg endelig var ferdig hadde det gått godt og vel fire. Heldigvis var besøket mitt tålmodig, og de ventet på meg. Alle var der, og det var så godt. Jeg fikk uendelig med gode klemmer. Det var en rar stemning i luften. Jeg husker jeg var veldig redd og nervøs den dagen. Jeg så ingenting, og jeg skulle reise til Rikshospitalet tidlig morgenen etter. Jeg hadde en rar følelse i hele kroppen, som jeg ikke greier å beskrive. 
Likevel ser jeg tilbake på denne kvelden som en positiv kveld. Vi holdt rundt hverandre, og klemte. Vi gråt og vi lo om hverandre.. Det var så godt å ha de jeg er glad i rundt meg. 

/