NESTEN BLIND I LØPET AV NOEN DAGER ?

I dette innlegge skal jeg snakke om noe som dere har spurt meg masse om. Noe av det folk lurer aller mest på er hva som har skjedd med øynene mine, hvordan synet mitt er og hvordan jeg oppdaget det. I dag skal jeg ta starten av historien, nemlig hvorfor jeg gikk til optiker aller første gangen og hva som skjedde der.  Dette er mitt aller første ordentlige møte med både optiker og øyelege, så i starten tok jeg ingenting alvorlig i det hele tatt. Jeg skjønte helt enkelt ikke alvoret, og trodde alt var mye enklere enn det var i virkeligheten. 

Det er vanskelig å tenke på nå hvordan alt egentlig startet, og når det startet. Men jeg husker at jeg hadde litt problemer med å se etter en operasjon, jeg vet fortsatt ikke om det hadde noe med operasjonen å gjøre eller ikke, men jeg tror ikke det. Jeg husker at jeg gikk på sterke smertestillende etter operasjonen, jeg leste på pakken at det stod “ikke kjør bil” i store bokstaver. Derfor tenkte jeg ikke over saken, fordi i mitt hodet var det selvfølgelig pillene som gav meg litt synsforstyrrelser. Jeg sluttet på smertestillende etter noen dager, jeg syntes fortsatt at jeg så litt dårlig, men jeg fortsatte med bilkjøring og jeg fortsatte livet mitt som normalt – enn så lenge. 


Ikke visste jeg at det skulle bli mitt aller siste bilde med “normalt” syn. Jeg skulle vel tatt et ekstra blikk for å nyte det bedre. Men men, gjort er gjort.

Det at jeg kjørte bil er helt galskap, men det visste ikke jeg. Jeg skjønte ikke hvor dårlig jeg så, og jeg kan bare være takknemlig for at ingenting farlig skjedde. 
En hendelse jeg husker spesielt godt er at jeg skulle kjøre en kjapp tur på butikken. Jeg skulle bare ha en blomkål. Jeg var i en fremmed butikk, så da jeg kom til grønnsaksavdelingen så jeg ingenting, og jeg mener ingenting. Alt var likt, og jeg følte meg så flau da jeg måtte spørre om hjelp, etter å ha prøvd i godt og vel 10 minutter selv. Dagen etter skulle jeg spille kort med familien. Sofaen var ganske nærme bordet, men jeg kunne ikke se kortene som lå der. Jeg ba alle sammen om å si hva de la på bordet fordi jeg ikke kunne se dem. Jeg fikk høre at jeg måtte følge bedre med, og slutte med å overdrive. Vi har spilt kort på dette bordet hundre ganger før, og jeg har aldri hatt problemer med dette tidligere, så jeg skjønner godt at folk lurte. Jeg var ganske satt ut selv også, jeg hadde ikke sjans til å se. Se for det at du er i samme situasjon, ting du alltid har sett er plutselig helt utydelig. Det er ganske skremmende. 


Dettet bildet er tatt bare et par dager før jeg dro til legen, jeg vet nesten ikke helt hva jeg skal tenke om det nå i ettertid..

Da vi spilte kort denne kvelden ble jeg ikke tatt helt på alvor. Helt siden operasjonen hadde jeg vært veldig opptatt av briller, og at jeg trodde noe var galt. Da jeg var mindre ønsket jeg meg briller så sterkt at jeg løy hos optikeren en gang, bare for å kunne få briller. Haha, jeg syntes det var så fint. Den gangen var jeg veldig liten altså, det skal sies. 
Uansett, jeg ble så frustrert der jeg satt at jeg sa “Nei, vet dere hva. I morgen drar jeg til optikeren, nå  jeg ha briller. Jeg mener det, jeg ser faktisk ingenting.” Men vi lo det vel litt vekk alle sammen. Jeg fikk høre at “Ja, haha gjør det du. De får du betale selv, du kommer aldri til å bruke de uansett.” Det skjønner jeg godt at de sa, lesebrillene fra barneskolen har vel ikke blitt brukt en eneste gang. Jeg var litt i tvil selv også, og tenkte hele tiden at “jaja, det går vel over” “Kan vel ikke være nødvendig å sjekke, det er sikkert ikke så gærnt uansett”. Etter å ha gått noen runder med meg selv, dro jeg til optikeren likevel. 


Dette var skrifta jeg hadde på mobilen. Hvis dere noen gang må ha så stor skrift på mobilen og ikke skjønner hvorfor. Sett bilen hjemme og dra til legen. Kall meg gjerne forbilde, men ikke her. Her var jeg dum, og jeg tar full kritikk(fra meg selv) og lover å aldri gjøre det igjen, haha!

Jeg hadde superdårlig tid, da jeg var der. Jeg hadde beregnet 10 minutter, og hadde ikke mer tid enn overhodet nødvendig. Jeg kom inn og spurte om jeg kunne ta en enkelt synstest. Jeg var helt på farta og sa at jeg ville komme tilbake for å ta ordentlig test for å finne briller senere, jeg ville bare kjapt sjekke om det var nødvendig eller ikke. Jeg tror grunnen til dette stresset var at jeg ikke tok det seriøst overhodet, og at jeg egentlig ville bekrefte det alle trodde – at jeg bare innbilte meg dette her. Venner hadde jo ledd av meg, og jeg hadde ledd jeg også. Jeg syns hun brukte altfor lang tid, jeg trippa i stolen mens jeg hørte “oi shit, du ser så dårlig at du ikke kan kjøre bil en gang du”. Hun viste meg veien bort til et kamera, og knipset i vei. Resultatet var det samme her “Oi”. Hun ba meg om å vente mens hun snakket med en kollega. Jeg sa stressa tilbake at jeg egentlig ikke hadde tid, men at det fikk være greit om det gikk fort. Jeg skulle jo tilbake uansett, så jeg klarte ikke stoppe å tenke på at hjemmesykepleien ventet hjemme. 
Jeg må innrømme at jeg hørte litt etter, og jeg hørte noe om visus 0.1 på ene øyet og visus 0.2 på andre øyet. Her skjønner dere hvor lite peiling jeg hadde når jeg tenkte “Da skal jeg sikkert ha 0.2 i briller da, det er ikke så mye vel.” 
1. Det er ingenting som heter 0.2 i briller
2. Visus bestemmer ikke hvilken brille du bruker. 
Visus beskriver hvor godt du ser, med beste mulige korreksjon. For dere som ikke er kjent med visus, den skal være 1.0. 0.2 vil på godt norsk si 20% sånn grovt sagt, for at dere skal få et inntrykk. Og bare for å si det med en gang, synet måles på mange flere måter enn kun visus. Fargesynet, konstrastsynet mitt og som dere vet mørkesynet og sidesynet mitt var også helt på bærtur. 
De kom tilbake igjen til meg, og sa at de ikke ville ha ansvar for dette lenger hvis det skulle skje noe, og jeg måtte love å ringe legen. Jeg ta mitt raskeste takk noensinne, løp ut, satte meg i bilen og kjørte hjem. galskap? JA! 


Her for eksempel har vi venterommet på Betanien i Skien. Hit skulle jeg komme senere på kvelden. Jeg satt på venterommet og mente at alle stolene hadde lik farge – de var mørkebrune. Jeg mente at alle kulene på veggen hadde samme farge også – de var også brune, eller oransje. Jeg husker ikke helt. Alle fargene var i alle fall helt like, i følge meg. 


Bilde stjelt fra: http://www.oyesenteret.no/index.php/nb/15-netthinnen?start=4  
For dere som ikke er kjent med visus, har dere helt sikkert sett denne plakatenfør. Jeg kom til linje 2, og etter dette var alt uklart.

Tilbake hjemme i stua kom jeg med blanda følelser hjem til mamma. Hjemmesykepleien var allerede kommet, og de lurte på hvorfor jeg var så sen. “De sier at jeg ser ikke noe, så jeg fikk ikke lov å gå med en gang” Så lo jeg, og la med ned, klar for medisin. 
Jeg skjønte fortsatt ikke alvoret, men mamma begynte å lure. Hun ringte optikeren for å sjekke hva de hadde sagt, jeg hadde tydeligvis en synsnerve som var betydelig hoven, i tillegg til noen blodårer som var ganske på trynet, og etter denne samtalen var det rett på legevakta. Legevakta sendte meg rett videre. Bare i løpet av noen timer denne dagen hadde synet blitt betydelig værre, nå begynte til og med jeg å lure litt på hva som skjedde. 
Vi var hos øyelegen i mange timer, han tok synstest, han lyste meg inn i øynene og han gjorde masse greier jeg aldri hadde hørt om. Han klødde seg i hodet, og sendte meg videre til nevrologen.

Håper dere likte aller første del av min øyehistorie. Gjerne lik og del om dere likte innlegget. Det skulle bare bli værre og værre, og et par dager etterpå var jeg per definisjon blind som de kalte det. Det skal jeg fortelle om i neste innlegg.

 

//klem fra meg

 

2 kommentarer
    1. Huff Guro det er trist lesing, men du er så flink til å forklare .💕Alle god tanker til deg fra oss. ❤️💚

    2. Du er modig!
      Men Wææ er det ikke pålagt av de øyefolka å ta førerkortet fra deg, når synet ditt var så dårlig ?:oo

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg