Da jeg lagde denne bloggen for litt over et år siden bestemte jeg meg for at den skulle vise hvem jeg var. Hele meg. Jeg var lei av rosablogger som viste en perfekt uoppnåelig verden, jeg var lei av blogger som skrev om dårlig psykisk helse på en så mørk måte at man ble deprimert etter å ha lest ferdig et innlegg.
Jeg ville skrive om hvordan det var å leve i en annerledes hverdag, på en positiv måte.

Alle mennesker har en grunnholdning. Altså, alle har opp og nedturer, og alle har forskjellige følelser hele tiden. Livet er en berg og dalbane for alle, uavhengig av hva du har opplevd eller hvem du er, vil du alltid ha dager der du er mer eller mindre glad enn de andre dagene.

Min grunnholdning som jeg velger å kalle det, er positiv. Altså, humøret mitt går opp og ned, men sånn jevnt over vil jeg si at jeg oftest er positiv eller glad.
Så kan man igjen diskutere da, hva som er positive eller negative holdninger. Men jeg tror dere skjønner hva jeg mener.
For meg er det uaktuelt å legge det frem som at kronisk syke eller funksjonshemmede er noe mindre verdt enn andre. Det knyter seg i magen når jeg leser alle fordommene som finnes der ute. Dette er en av grunnene til at jeg noen ganger legger skjul på hvor utfordrende jeg kan oppleve enkelte ting.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når jeg skriver dette er ikke klokka en gang tolv. Vi skulle ha prøve på skolen i dag, jeg måtte dra tidlig hjem fordi jeg rett og slett ikke greide å skrive noe. Jeg har fått noen nye plager som setter meg helt ut av spill. Jeg vet enda ikke hva det er som er feil, så jeg vil ikke snakke for mye om det her før jeg vet, men jeg kan si at det er fysiske smerter i hele kroppen, og spesielt i leddene. Dette, sammen med flere andre ting setter meg litt ut. Jeg satt på skolen i halvannen time, uten å skrive et eneste ord. Jeg har mange ord jeg kan skrive om mye, men jeg greier ikke fokusere på noenting. Alt bare flyter.
Da jeg skulle gå hjem fra skolen hadde det begynt å snø. Brøytekantene er hvite, himmelen er hvit, bakken er hvit og noen centimeter fra øynene mine daler det ned store, hvite, våte snøfnugg som setter seg fast mellom vippekanten og øyelokket.
Jeg ser ingenting. Jeg brukte nesten 20 minutter hjem, på veien som ellers tar med 5 minutter om sommeren.

Jeg er endelig hjemme nå. Jeg har lagt meg rett ned, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Det virker som hjernen min ikke spiller helt på lag for tiden. Jeg liker det ikke.

MINE SOSIALE MEDIER
♥ Snapchat
♥ Instagram
♥ Youtube
♥ Facebook