“Jeg er også nesten blind uten linser eller briller, så jeg forstår så godt hvordan du har det. Men jeg hadde aldri greid å vært blind hele tida da, det går ikke.”
Det er vel som regel ment som en støttende kommentar, men den virker faktisk helt motsatt. Jeg blir både lei meg og provosert hver gang jeg får servert en slik kommentar på sølvfat. Det er ikke ofte jeg blir lei meg på grunn av det som skjer med synet mitt. Faktisk takler jeg det ganske bra, syns jeg selv, og det er jeg veldig stolt over. Jeg har skikkelig mye selvironi og jeg pleier som regel å le når jeg gjør noe feil på grunn av synet. Men galgenhumor og ufarliggjøring er noe helt annet enn å bagatellisere noe som allerede er sårt. “Jeg er blind uten briller.” Javel, så ta på deg brillene da, du kan i det minste fikse opp i problemet ditt, tenker jeg hver gang. Jeg tør så klart aldri å si noe høyt, det ville ikke vært sosialt akseptert.
Det er ikke alle som skjønner hva det innebærer å ha en synshemming, og det er helt greit, men da er det heller ikke innafor å late som. Det er vanskelig å vite hvordan jeg skal skrive om dette uten å fornærme noen, eller å tråkke på noens tær. Likevel vet jeg at dette ikke er noe som bare plager meg, men sannsynligvis alle andre blinde/svaksynte der ute. Selv om intensjonen er god, blir virkningen noe helt annet. Realiteten er nemlig at ingen andre har noen som helst mulighet til å forstå hvordan akkurat jeg har det. Vet du hvorfor ? Du er ikke meg. Du har ikke mine øyne, ikke mine tanker eller mine følelser.
Som jeg sa i stad; Jeg tåler mye, men ikke fortell meg at du vet hvordan jeg har det, spesielt når det ikke er tilfelle. Selv om du ser dårlig uten briller, så lever du et helt normalt liv.
Når du tar på deg brillene dine kan du kjøre bil, lese bok, bevege deg fritt, og se alt det du trenger for å være trygg når du går alene ute.
Når jeg tar på meg briller skjer det ingenting. Briller fungerer ikke, stavene og tappene inni øyet mitt sakte men sikkert dør fra meg, uansett hvor mye briller jeg tar på meg. Jeg blir blind, uansett. Jeg kan ikke kjøre bil, jeg kan ikke lese bøker uten å få hodepine og vonde øyne, jeg kan ikke bevege meg fritt uten å være redd for å ødelegge noe, og jeg føler meg heller ikke trygg når jeg går alene ute. Forstår dere forskjellen ?
Jeg bruker solbriller selv innimellom, og jeg kan se at det er irriterende å ha noe som sitter støpt på nesa til en hver tid, men handicapet det er du ikke. Jeg forstår heller ikke hvorfor det er så viktig å få frem at du er blind uten briller heller, det er ingenting å trakte etter. Tro meg.
Et råd fra meg er å heller være glad for at problemet ditt kan fikses så lett som det kan. Hadde briller hjulpet meg hadde jeg gladelig tatt meg de to sekundene ekstra om morgenen.
En annen ting det kan være greit å nevne er at det å være svaksynt ikke nødvendigvis likner på det du ser før du tar på linser om morgenen. Jeg ser ikke skurrete. Jeg har dårlig mørkesyn, kikkertsyn og lysømfintlighet for å ta noe. Andre har dobbeltsyn, dårlig kontrastsyn eller noe helt annet. Å være svaksynt er ofte komplekst og sammensatt.
Så neste gang du møter en svaksynt person, tenk litt etter hvordan du ordlegger deg. Det er stor forskjell på å si “Jeg kan ikke se for meg hvordan det er å være svaksynt, men jeg skjønner det er vanskelig.” og “Shit jeg er også skikkelig svaksynt uten briller, meg hadde aldri orka å vært det hele tiden.”
Vi har nemlig ikke noe valg, men det har du.
//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogging hver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg??
Et viktig budskap skrevet på en utrolig fin måte! Mener ikke å se bort fra den flotte teksten, men må også få lov til å kommentere hvor utrolig vakker du er. Øyensminken komplimenter den vakre huden din godt og brynene er absolutt helt feilfrie.
Og… kan det ikke opperers med laser eller noe?
— yes da hadde jeg nok gjort det…
Tusen takk for fantastisk skrevet tekst! Hurra! Modig satt ord på. Synes ofte det er spennende å lese tekster fra dere som sakte mister synet. Jeg har vært blind hele livet, og å lese tekster som dette gjør at jeg skjønner hvor mye jeg har gått glipp av! Og får meg til å kjenne meg litt mere normal. Takk for at du våger å være sårbar!
Det är så mycket klokskap i dig. Fortsätt med alla dina inlägg – det kommer att göra skillnad. ❤️
Hei.
Leste innlegget ditt i Aftenposten idag og ble utrolig rørt av måten du skriver/føler rundt det å miste en av de viktige sansene.
Blir så imponert over hvor reflektert og tøff du er til tross for dine “bare” 21 år.
Du må jo være en støtte for alle som er i en vanskelig situasjon uansett hva det måtte være 🙂
Åh, jeg skjønner deg så veldig, veldig godt. Selv bruker jeg briller, og det er da heller ikke det som er problemet mitt her i verden, for jeg har nemlig en autistisk legning, jeg har asperger syndrom, en diagnose innenfor autismespekteret. Og jeg blir hele tiden møtt med enten mistro, nærmest, hva angår autismen, for den synes ikke utenpå, men den gjør meg sliten av å ha sosial omgang med andre, den gir sårbarhet for sensoriske overbelastninger. Og når jeg forsøker å forklare at dette er ikke noe jeg velger, og forklare, ikke unnskylde eller noe som helst, autismen, så kommer det alltid noe sånt noe som at “sånn har jo jeg det også”, som både kan stemme, og som egentlig allikevel ikke stemmer, for alle mennesker har nemlig ikke diagnose innenfor autismespekteret. Så jeg blir oppgitt over det, at alle liksom dyrker den konformiteten, uten å anerkjenne at inni oss, og utenpå også for den del, så er det faktisk lov å være ulike. Selv er jeg overhodet ikke blind, sånn som du er i ferd med å bli, og jeg skjønner faktisk ikke hvordan du har det. Det må det være lov å si, og det kan faktisk være så medfølende og empatisk som noe som helst annet, for da anerkjenner jeg deg som den du er, med de utfordringer du står overfor i livet, uten å late som om at alle er dønn like. For hvorfor skal vi være det, like? Det må være rom for mangfold. 🙂
Odd Eirik: Tusen takk <3
Ranveigv: Oi, tusen takk! Så gøy å høre, jeg synes også det er interessant det der med å bli blind kontra det å være født blind. Tusen takk for koselig kommentar.
Andreas: Ja, ikke sant! Kjenner meg igjen, haha