I sommer har jeg vært ganske håpløs på sosiale medier, og det er flere som har lurt på om jeg har slutta å blogge etter synet ble bedre. Noen har spurt om det er noe galt eller om det er andre grunner til at jeg har vært borte. Egentlig er det vel ikke noen andre grunner enn at det har skjedd så mye. Jeg har knapt vært hjemme, og når jeg først har vært hjemme har jeg vært med noen 24/7. 

Det har vært helt fantastisk, jeg sier ikke det, men jeg har blitt veldig sliten av det også. Jeg er ikke vant til å være så mye med folk, og jeg er ikke vant til å gjøre så mye absolutt hele tiden. Og med de helseutfordringene jeg har blir jeg litt fortere sliten enn alle andre. Det betyr at jeg ofte må velge hva jeg vil bruke dagen og energien på. Når jeg gjør for mye for lenge uten pause, må jeg bruke de små pausene jeg har innimellom på en fornuftig måte. Jeg må få krefter der jeg kan, slik at jeg kan fortsette videre etterpå. 

Bildebeskrivelse: Marie står på en strand og ser utover på solnedgangen. Himmelen har mange forskjellige farger og havet er klart og blått. Bølger med hvit skum slår inn mot den mørke stranda

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I sommer har jeg rett og slett prioritert å ha det gøy, og å gjøre det jeg vil når jeg vil. Jeg har tatt meg fri fra sosiale medier de gangene jeg har behøvd det, og jeg regnte med at dere ville forstå det nå når dere får et tydelig svar på hvorfor. 
Nei, jeg kommer ikke til å slutte å blogge. Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å snappe, men i sommer har det vært ting som har vært enda litt viktigere. 

Nå har de fleste av mine venninner reist avgårde på studier og jeg sitter igjen i Kragerø, har en uke igjen før rutinene begynner. Jeg gleder meg skikkelig til å komme inn i rutiner og få litt orden på livet, nå de siste dagene har jeg vært så sliten både i kroppen og i hoder. Jeg tror det skal bli godt å få noe fast å gjøre. For selv om det er digg med ferie, så tror jeg at jeg har godt av rutiner nå, jeg har savnet det lenge. Altså, jeg sitter her og skriver inne på et mørkt rom og klokka nærmer seg halv to, jeg tror jeg trenger noe fast. Jeg har ikke hatt noe fast på, tja, 3-4 år. 
Høres nok rart ut for de fleste, men jeg gleder meg til å begynne på skole, og jeg gleder meg til å ha noen andre krav enn sykehus og diverse andre ting som får meg til å av og til føle meg som en pensjonist. 

Vi snakkes, nå skal jeg sove.