Her kommer neste del av øyehistorien. Anbefaler å lese de to andre før dere begynnet på dette innlegget om dere ikke allerede har gjort det. Her og Her. 
I dag skal dere få lese om hva som skjedde da jeg var i Oslo og på rikshospitalet. Hva jeg opplevde, og tankene mine rundt. Det skjedde mye, og nå virker mye av det så fjernt. Noen av tingene er så rart å tenke på det. Det kjennes som det skjedde for hundre år siden. Samtidig som det kjennes som det skjedde i går. Det høres kanskje rart ut, men det er sant. Da jeg var i Oslo den gangen levde vi i en slags boble. Det er vanskelig å beskrive, det må bare oppleves.. Denne historien er lang, og inneholder mye som må skrives ned. Derfor deler jeg den i to – Ullevål og Rikshospitalet. 

Vi stod opp og reiste tidlig til Oslo, og jeg hadde en rar følelse i hele kroppen. Jeg hadde både mamma og pappa med meg på turen innover. Jeg syntes det var tryggest sånn. Jeg er jo i prinsippet voksen, men tror jeg at nesten uansett hvor gammel man er, vil man ha noen nære rundt seg når det skjer noe så dramatisk. 
Da vi kom frem til rikshospitalet ble vi møtt av leger som gjorde masse undersøkelser. Alle de samme undersøkelsene vi hadde tatt i Skien, måtte bli gjort en gang til. De lyste meg inn i øynene flere ganger om dagen, og de tok flere forskjellige nevrologiske undersøkelser hver dag. Jeg gikk rundt med spyposen i hånda til en hver tid. Uansett hvor jeg gikk hang jeg over prekestolen, eller klamra meg så hardt jeg kunne fast i mamma. Jeg følte meg ikke så høy i hatten, for å si det sånn.

Jeg tok nye undersøkelser hver dag. Den værste var nok spinalpunksjonen, jeg husker den bare som et svakt minne. Som om det bare har skjedd i en drøm. Man opplever smerten så intens der og da, men nå har jeg fortrengt mye av det. Det er så rart hvordan intense forferdelige ting er der og da, men bare sekundet etterpå er det som om det aldri har skjedd. 
Selvfølgelig er det litt ekstra vanskelig å stikke akkurat meg i ryggen, i forhold til hos andre. Jeg har skjeiv rygg(selvfølgelig), så derfor er det ganske vanskelig å treffe riktig. Jeg skulle gjøre undersøkelsen med et røntgenkamera. Det er greit nok det da, egentlig bare tryggere med kamera enn uten, men det så ut som et himla opplegg. Da vi kom inn var det store skjermer, lyskastere, og masse greier. Det så ut som en operasjonssal fra greys anatomy. Jeg var så himla redd. Det er faktisk ikke ofte jeg er livredd på sykehus, men da jeg skulle inn i dette rommet var jeg det. Jeg ble trilla inn i senga mi, men jeg skulle legge meg på en hard og iskald benk. Det stod en hel haug fremmede folk rundt meg, de som skulle gjøre undersøkelsen. Jeg gruet meg så fælt. Jeg hadde tatt spinalpunksjon i Skien også, og det var derfor jeg gruet meg sånn, fordi jeg visste hva jeg gikk til. For dere som ikke vet hva spinalpunksjon er, så stikker de en sprøyte inn i ryggraden, og tapper ut spinalvæske. Spinalvæsken regulerer blant annet trykket i hjernen, som de ville sjekke hos meg. I tillegg kan man finne ut om man har sykdommer i sentralnervesystemet, som de også ville sjekke. Grunnen til at de ville ta undersøkelsen med kontrast var fordi de hadde funnet to cyster på MR, de ville sjekke om cystene lagde noen problemer. Heldigvis fløyt væsken som den skulle. Det var jo bra det, men det gjorde også at vi satt igjen med like mange spørsmål som før. 

De la duker over meg, og skrudde på de enorme lyskasterne. Det var så mye opplegg, det føltes nesten som å ha en våken operasjon. Jeg var så redd, og helt gråten. Når de stikker inn en sånn nål skal de gjennom mange lag. Først gjennom første laget, det kjennes helt feil ut. En ting er å stikke sprøyter inn i blodet, men i ryggraden?
Så til neste lag, og neste, og så neste. De måtte ta pause gjennom hver lag, og bane seg vei til det neste. Jeg hylte av smerte. Dere vet måten et barn gråter på. Når barnet hyler og vræler av full hals, så stemmen nesten brister? Sånn skreik jeg. Jeg følte meg som en gigantisk baby. Der lå jeg helt avkledd, med en svær nål rett inn i ryggen. Jeg hylte og skreik av full hals. Jeg var på nippet til å ligge der i full panikk. Det eneste som opptok tankene mine var at “den må ut, det er så vondt, den må ut, jeg orker ikke mer”
Til slutt stod nålen helt stille, og da skulle de tappe. Det tok vel i hvertfall 20 minutter, og jeg er sikker på at hver eneste nerve inn til ryggraden min skreik av smerte. Jeg skreik ikke like mye lenger. Jeg hadde brukt så mye krefter på å ha vondt, at jeg ikke orket å skrike. Men det var så ubehagelig at tårene bare strømmet nedover. Jeg klarte ikke puste ordentlig en gang.
Da spinalvæsken var ferdig tappet skulle de sprøyte inn kontrast, så de fikk tatt bildene de skulle. Etter den var sprøytet inn snudde de benken slik at jeg lå med hodet nedover og beina opp mot taket. Det var ikke bare bare det heller. Jeg måtte rulle rundt, ligge på magen, så på ryggen. De snudde benken opp og ned flere ganger. Og jeg som ikke liker karuseller en gang, det var grusomt, og jeg ble så kvalm. Til slutt fant kontrastvæsken veien opp til hodet. Noe som sikkert var veldig bra for bildene, men ikke for hodet mitt. Det gjorde så vondt. Jeg presset hendene mine hardt mot hodet, jeg følte det skulle eksplodere. De tvang meg til å holde armene ned. Jeg hadde helt panikk. 

En annen ting, det jeg kanskje husker best, er den sterke hodepinen jeg gikk med konstant. Jeg gikk på sterke smertestillende, og av og til tabletter med morfin. Ingenting hjalp, det sprengte, og kjentes som om hodet hadde tenkt til å vokse ut av seg selv. Jeg fikk også kvalmestillende hele tiden, og måtte ha sovetabletter for å ikke våkne om natten. Jeg var svimmel, og hele kroppen var i ubalanse. Det var rett og slett ingenting som kjentes riktig.
Jeg klarte ikke gå noe sted alene. Både fordi jeg var svimmel, men ikke minst fordi jeg var så redd. Nå har jeg vendt meg til det synet jeg har, og tør mye mer. Jeg får av og til spørsmål om jeg har begynt å se helt bra igjen, siden jeg er så trygg. Men jeg tror dette er en vanesak. Det er ikke så lenge siden jeg tok øyetest sist, og jeg ser faktisk mye dårligere enn jeg trodde selv. Jeg har gått rundt og sagt at jeg ser litt mer enn 30%, sannheten er at jeg ser mellom 10-20% avhengig av dagsform og andre forhold
Uansett.. Jeg klamret meg fast i armen til mamma uansett hvor vi skulle. Jeg trengte hjelp til å lage mat. Jeg trengte hjelp til å finne frem til toalett. Jeg trengte hjelp til å reise meg og å sette meg. Jeg trengte hjelp til å finne vann. Alle tingene vi tar forgitt å greie selv, trengte jeg hjelp til nå. Jeg følte meg så liten og ubrukelig. Jeg tenkte at hvis dette ikke fikser seg kom jeg aldri til å greie noenting. Jeg var så redd. 

Heldigvis har de gode muligheter for å velge mat på Rikshospitalet. Jeg hadde ingen matlyst, og klarte ikke spise. 

Etterhvert greide jeg å gå små strekker med rullator. Her kan dere se bilder fra den ene turen vår. Dette er mest sannsynlig det mest harry bildet dere kommer til å se i hele år, haha!

Heldigvis hadde jeg fantastiske mennesker rundt meg, og det er jeg glad for nå. Jeg hadde aldri fått en så god opplevelse, hvis ikke det hadde vært som dem. Det høres kanskje rart ut for mange, men når jeg ser tilbake på dette nå, så kan jeg faktisk smile og le. Sykepleierne som jobbet på avdelingen var fantastiske. Spesielt en jente, gjorde opplevelsen min veldig fin. Hun var så god og tok seg av meg på en helt annen måte, det trengte jeg sårt. En god sykepleier gir ikke bare riktig medisiner til riktig tid. En god sykepleier bryr seg om pasienten sin, og setter seg ned for å snakke – av og til er det medisinen man trenger. I tillegg hadde jeg besøk flere ganger. Den ene helgen dro til og med mamma hjem. Da byttet jeg henne ut med Marie, det trengte nok både mamma og jeg. Da hun var her fikk vi endelig litt kvalitetstid sammen igjen. Det hjalp i det minste for humøret. Og på tross av forholdene hadde vi det veldig morsomt, og vi lo masse. Vi gjorde helt vanlige ting, og det var deilig. 
Jeg hadde besøk av Marie flere ganger, og andre venner og familie. Jeg fikk også en iPad mens jeg var der. Det hjalp utrolig masse, da kunne jeg endelig ha et sosialt liv igjen. Noe som er viktigere enn man tror.

De sterkeste opplevelsene hadde jeg kanskje på Ullevål. Det var der vi tok øyetestene, det var der jeg fikk alle tunge beskjeder, og det var der vi oppholdt oss mest på dagtid. Hvis dere vil lese mer om dagene mine på Ullevål, den aller siste dagen, hjemreisen og de første dagene hjemme så lik innlegget ♥ 

//Følg meg gjerne på snapchat for oppdateringer og vlogginghver dag, og på facebook for å få med deg når det kommer nye innlegg♥♥