I dag skal jeg fortelle dere om noe av det mest sensitive jeg kan snakke om. Jeg skal fortelle om hvordan det er å sitte på sidelinjen, mens alle andre lever livet sitt. Når man lever med en usynlig sykdom kan det være vanskelig å passe inn. Jeg har slitt med dette selv i mange år. Jeg har følt meg så liten og så sårbar. Jeg har følt meg mindre verdt, jeg har vært så usikker på meg selv, og det har vært vanskelig å passe inn. 

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne en gang. Jeg får høre at jeg er så sterk og et forbilde som takler motgang så bra. Kanskje jeg gjør det nå, men det har ikke vært sånn bestandig. Jeg har flere lange, grusomme år bak meg. Spesielt videregående var veldig tungt. Jeg hadde dårlig opplevelse med lærerne, og ganske dårlig opplevelser med elevene. Jeg tror ikke elever på videregående er klar over det selv, de er jo så unge og opptatt med egne ting, men for noen som sliter med sykdom kan det være forferdelig vanskelig å passe inn. Jeg har på mange måter levd et slags dobbeltliv gjennom hele livet, men kanskje spesielt på ungdomsskolen og videregående. 
For meg var det viktigste i livet å fremstå som normal, sånn at alle skulle like meg bedre. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule plagene jeg hadde. Jeg var ikke meg selv i det hele tatt, og jeg hadde det ikke bra.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På både ungdomsskolen og videregående hadde jeg et eget stillerom jeg kunne hvile på. Jeg hadde pute, dyne og madrass. Her la jeg meg et par ganger om dagen, for å få pause og ro. Alle de korte friminuttene brukte jeg som regel her. Jeg sneik meg dit, så ingen skulle se det. I slutten av timen før midtfri gikk jeg også hit, nesten hver eneste dag. På denne måten kunne jeg være full av energi i lunsjen, og late som ingenting var galt! Jeg konsentrerte meg for å sitte oppreist og fint i timene og å alltid le og være glad. Jeg brukte så mye krefter på å være normal på skolen, at jeg tilbringte alle ettermiddagene i senga. I tillegg til å være sliten og syk fra før tar det mye krefter å alltid leve så på vakt hele tiden. 

Jeg er mer eller mindre oppvokst på sykehuset, og jeg har brukt mye av livet sammen med voksne. Det har formet meg som person, på godt og vondt. Når du er så vant til å være med voksne blir du annerledes. Når man er tenåring vil man ikke være annerledes. Annerledes er et negativt ord. Annerledes er noe ingen vil være. Jeg var annerledes og det var forferdelig. Jeg hadde mange venner, og jeg har alltid hatt noen å være sammen med. Likevel har jeg hatt vanskeligheter med å føle at jeg passer inn.
Se for deg at alle sitter der rundt bordet og har en normal samtale. Jeg skulle prøve å komme inn med noe å si i temaer jeg overhodet ikke har noe forhold til. De brydde seg om ting som hvor mange kalorier det var i lunsjen, jeg prøvde å få i meg mat i det hele tatt. De snakket om hvor fælt det var at de ikke rakk å trene i kvelden før, jeg brukte kvelden hjemme i senga alene – igjen. De snakket om alt de kjøpte og hvor de hadde bestilt ting fra på nettet, jeg var ikke frisk nok til å jobbe – og kunne ikke kjøpe noen som helst. De snakket om hvor mye de hadde å gjøre, og hvor mye foreldrene maste om at de måtte være mer hjemme, jeg var alltid hjemme og skulle ønske jeg hadde noe å fylle dagene med i det hele tatt. 
Uansett hva samtaleemnet var hadde jeg vanskeligheter med å komme med noe vettugt. Jeg hadde ikke noe forhold til problemstillingene og hverdagene de hadde, selv om jeg gjerne skulle ønske det. Jeg ønsket meg virkelig et liv som dem, mer enn noe annet. Jeg hadde aldri noe å komme med i samtaler. Jeg tror mange trodde at jeg var sur, sjenert og innesluttet. Sannheten var at jeg var sårbar, deprimert og forferdelig usikker på meg selv. Jeg følte at uansett hvor hardt jeg prøvde kom jeg aldri til å passe inn, og jeg trodde at jeg aldri til å få et bra liv. De få gangene jeg prøvde å komme med noe, var det ofte helt på bærtur. På samme måte som jeg ikke hadde noe forhold til det de brydde seg om, hadde ikke de noe forhold til det som foregikk i hodet mitt. Jeg tror mange hadde en tanke om at jeg var ganske rar og spesiell enkelte ganger. Jeg visste jo ikke hva det var å være ung – sånn på ordentlig. Av og til følte jeg at jeg hadde mer å snakke om med mamma sine venner, enn med mine egne. Det var veldig vanskelig. Jeg var jo så glad i vennene mine. De var det beste jeg hadde, men jeg var så lei av å gå med klump i halsen, og å ikke tørre å snakke. 

Nå har det gått noen år. Jeg er ikke like usikker lenger, og jeg har det bedre med meg selv. Nå har jeg bloggen, og jeg kan bruke mitt liv til å hjelpe andre. Likevel er det et tema som er som et åpent sår. Alle jeg kjenner har rukket å skaffe seg et liv. Noen har flyttet inn med kjæresten sin, og de fleste studerer og tar seg skikkelig gode utdannelser. Jeg bor fortsatt i den bittelille byen jeg er vokst opp i. Bare jeg tenker på det kjennes det ut som noen stikker kniver inn i magen. Jeg har vært kasteball mellom alle systemer. Og jeg har ikke kunnet gå på videregående. I tredje klasse kastet de meg ut etter to måneder fordi jeg hadde for mye sykefravær. De brydde seg ikke om jeg hadde vært innlagt, eller om jeg skulket. Fravær var fravær og stilte på lik linje. Velkommen til den harde verden. Da var det ut av skolen, og enda fler timer i senga foran tv. Jeg gikk hjemme og dyrka mine egne tanker og følelser. Jeg gikk til nav og spurte om de kan være så snill å finne på noe jeg kunne gjøre, de anbefalte meg å bli ufør. Helt frem til nå har anbefalingen vært å skaffe seg uføretrygd. Det har vært totalt uaktuelt. Jeg har alltid nektet, og nekter fortsatt å bli ufør. Jeg har alltid hatt et lite håp innerst inne, om å få til noe i livet.
De andre fullførte videregående, jeg fullførte Friends. Alle andre flyttet ut av byen, og plutselig var jeg helt alene. Jeg kunne bla nedover instagram og se det fantastiske livet alle hadde. Jeg gråt hver eneste dag, og jeg følte meg så forferdelig liten og ubetydelig.

Det er så mye mer til denne historien, og det er et par år til som er et helt eget kapittel for seg selv.
Hvis du har lyst til å lese om de to vanskelige årene etter videregående, og hvordan jeg plutselig fikk det bedre så LIK innlegget.