I dag har jeg prøvd noe jeg ikke har gjort på flere år. Jeg har faktisk gått på ski!! Og dere, jeg skal love dere at det var litt av en tur. Det meste gikk gærnt og det er et under at jeg fikk en positiv opplevelse til slutt. Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til ski, spesielt de siste 10 årene. I dag hadde jeg bestemt meg for å gi det et ordentlig forsøk, en siste gang. Dere kan jo bare gjette hvordan det gikk. 

Som sagt har jeg holdt meg unna ski i noen år nå. Familien min har alltid vært vintermennesker som elsker ski, mens jeg har vært det stikk motsatte. Jeg har alltid hatt lyst til å spille kort på hytta i alle ferier, eller sette meg ned med kvikklunsj og kakao helst før vi har kommet til løypa i det hele tatt. For det første er ski kaldt og slitsomt, og ja det var vel det.. 
Uansett i dag skulle jeg prøve skikkelig. Jeg gikk ordentlig inn for å være positiv og sa til meg selv at “Juhu, ski! Nå skal jeg kose meg” . Allerede før jeg hadde fått på skoene ferdig begynte det. Skoene var altfor trange. De var umulige å lukke, og til slutt stod vi tre stykker for å klare å lukke skoene. Det har alltid vært noe galt med de skoa, men det hadde jo vi glemt siden sist. 
Da vi kom frem skulle jeg ta på skia, de helt nye skia mine. Og gjett hva, de virka ikke! Haha, bindingene ville ikke feste seg, og til slutt stod vi tre personer her også. Uansett hvor mye vi prøvde ville de ikke på, og jeg overdriver ikke når jeg sier at vi brukte over et kvarter. På den enkle oppgaven det er å ta på seg ski. 

I det turen begynner og vi faktisk begynner å gå går det opp for meg at det var en usedvanlig dårlig ide å ta med meg Wilma. Wilma veier ikke to kilo en gang, ho er bitteliten, og jeg er ingen erfaren skiløper. Jeg  hadde festet båndet i livet, og i mitt hode skulle hun løpe foran så jeg kunne konsentrere meg om å gå, men neida. Hun tusla bak, og ville vel egentlig helst hjem. Av og til rikka det i båndet, da hadde jeg gått litt for fort og Wilma hadde velta. Hun lå plutselig på ryggen med alle fire beina i været og kom ikke opp. Da måtte jeg tilbake, reise henne opp og fortsette. Dere kan se for dere at dette skjedde i alle fall hver hundre meter. I tillegg var jeg så iskald på hender, føtter og ansikt at jeg nesten ikke fikk bevegd meg. På toppen av det hele  var en bit av staven min knekt, og vipps så hadde jeg en normal stav, og en halv stav. 
Jeg av typen som blir lettere frustrert på ting enn på mennesker. Så alt dette kombinert med den skjærende kulda gjorde meg mildt sagt fly forbanna. Jeg var så sinna, jeg ringte mamma og sa at nå tar jeg taxi hjem, selger skia og går aldri ut på ski noengang igjen. I tillegg ble jeg så overrasket fordi jeg olutselig ikke kunne se sporet. Det gjorde det også vanskelig å gå med hund og hele pakka når alt bare er hvitt.  Jeg var så frustrert at jeg bare ville hjem og legge meg med en gang.

Heldigvis at jeg har tålmodig mamma, tante og Marie. Mamma og tante måtte komme tilbake fra sin treningstur. Mamma overtok mine staver, og ansvaret for Wilma. Endelig fikk hun løpe løs, og da hadde vi det vel litt bedre alle sammen. Jeg tør ikke ha henne løs, jeg har jo ikke noe sidesyn så det er vanskelig å følge med. Mamma måtte fikse vottene og skoa, og hun overtok skia til Marie som var full av kladder. Turen ble ikke som planlagt, men det var i alle fall en positiv slutt! Nå er jeg klar for skitur igjen likevel, og har ombestemt meg. Neste gang skal jeg heller være nøye med å sjekke alt utstyr før jeg drar, og for guds skyld holde bikkja hjemme. hahahah! 

Håper dere har hatt en bra lørdag alle sammen, så snakkes vi igjen i morgen.